cover

When I Took That Train

Jandek

CD (2005) - Corwood Industries

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Akustisk / Lo-fi

Spor:
I Talked to You Today
When I See You Again
The Image of You
Close to You
You Took Me for a Ride
What Else Is There
Wouldn't You Agree
You Made Me Know It
Angel Moves
Thing Called Me
My Escape

Referanser:
Daniel Johnston
Charalambides

Vis flere data


You may not get all the answers

Jandek som myte er mye mer fengslende enn Jandek som musiker.

En mer myteomspunnet musiker enn Jandek eksisterer vel strengt tatt ikke per dags dato. Ytterst få vet hva hans virkelige identitet er, færre vet hvorfor musikken er som den er. Det eneste folk vet med sikkerhet, er at det bor en mann et eller annet sted i Texas som lager musikk inspirert av ganske andre ting enn the Beatles eller the Monkees - tilsynelatende en asosial fyllefant med amputerte hender, men med et brennende begjær om å kunne spille gitar.

Men noen stor vits er han neppe: Jandek er ikke ny i gamet. Helt fra 1978, den gang under navnet The Units, har han gitt ut skiver på Corwood Industries, hans eget produksjonsselskap med kun seg selv på artistlisten. Hvert album signeres kun med Corwood Insustries' adresse, artistnavnet, utgivelsesår og album- og låttitler. Svart på hvitt. En rimelig langvarig spøk, i så fall.

Hva er greia med disse bildene som pryder CD-coverne hans? Er det Jandek selv som figurer på bildene, og er det hans eget hus? Hvorfor er alltid gardinene trukket for? Spørsmålene florerer, svarene gjør ikke. Kun ett intervju med Jandek har vært suksessfylt, et opptak fra 1985 av John Trubee - skribent for Spin Magazine, men det resulterte i at tilhengere og alle med en form for forhold til Jandeks materiale, ble sittende igjen med dobbelt så mange spørsmål som før intervjuet.

Enkelte skal ha det til at Jandek er en ekstremt lite sosial karakter som har sperret seg inne fra alle andre og tar opp sine jamrende og triste, halvskrudde låter på tape, mens han bruker gitaren sin som et slags perkusjonsredskap.

Noen vil mene han kan være en helt vanlig familiemann som av og til gjemmer seg på loftet hvor han har opptaksutstyret sitt, nesten som et slags avbrekk fra hverdagen og de trivielle ting som hører med.

De fleste som uttaler seg tror han rett og slett er en sosiopat, et forstyrret og fremmedgjort menneske som gjennom veldig lite estetisk låtmateriale vil oppnå kommunikasjon med omverdenen. Chair Beside a Window kan dog være et bevis på at han ikke er fullstendig venneløs: en kvinne hvis navn innlysende er Nancy, synger på sporet Nancy Sings, mens en annen person - jeg tar en råsjanse og gjetter at han heter John - spiller trommer på John Plays Drums. Denne John fremstår ikke som en fyr som har vokst opp foran trommesettet, lik som Jandek ikke virker som en mann med alt for mange gitartimer på samvittigheten.

Ei heller har en umåtelig stor pengegjeld til byens beste sangpedagog. Nancy derimot, hun synger særs vakkert med et nærmest sekstitallspreg over stemmen sin - nesten som en ung Nancy Sinatra. Teoriene om at John og Nancy er mennesker Jandek har møtt gjennom opphold på mentalsykehus eller avrusningsklinikker, får det til å gå litt kaldt nedover ryggen under gjennomlyttinger av låtene.

Grobunnen i teorier som dette stammer hovedsaklig fra flere minutter lang grubling, i tidligere nevnte intervju, på spørsmålet om hvem disse personene var, før han endelig responderte med "I don't want to answer that," som ble etterfulgt av en enda lengre pause helt til Jandek avfeier for godt med "I don't think it would be right to answer that..."

Hvordan utfallet til en mentalsjekk av mannen ville blitt, vet nok ingen av oss, og personlig har jeg ingen egne teorier om Jandeks psykiske tilstand. Men produktiv, dét er han. When I Took That Train, hans hittil 40. album, om jeg ikke har mistet oversikten, er ute sammen med liveopptaket fra Glasgow i 2004: hans første og hittil eneste liveopptreden (på betingelse av at navnet Jandek aldri skulle nevnes underveis og at hans ankomst ikke skulle annonseres på forhånd; når han dukket opp på festivalen, presenterte han seg selv som en representant for Corwood Industries, og unngikk sosialt samvær med samtlige av de andre artistene).

When I Took That Train innledes velkjent med slag på ustemte gitarstrenger gjennom åpningssporet I Talked to You Today. På en måte kan det virke som han ikke har sett seg ut noen melodi til sporene på forhånd, men har skrevet en tekst som han velger å improvisere til under fremførelsen. Andre ganger virker det nesten som teksten òg er noe han finner på underveis, nesten som han henter frem ord for ord på sparket. Selv har han sagt at gitaren stemmes sånn at den låter akkurat slik han ønsker. Fortsettende høres han sløv og livslei ut og kanskje til og med litt alkoholberuset der han et par ganger i midten av albumet babler i vei helt til han mister pusten. Det er i hovedsak tekstene som skiller låtene fra hverandre om man ikke har materialet innhørt. På denne utgivelsen er han en fornøyd mann, skal man tro tekstene, men melankolien og ensomheten er likefullt til stede.

I talked to you today/ it was so nice/ you laughed/ sounded happy/ in a surprised way/ you got me excited. I de første sporene fortelles det om en tidligere forelskelse som er i ferd med å bli gjenopptatt. Han gleder seg til å møte igjen den tidligere kjenningen og fortsette det tidligere forholdet.

Wondering what your enthusiasm is gonna be like when I see you again/ I got a good feeling about it. Sommerfuglene som svermer rundt i fortellerens mage utvikler seg fra de tre første sporene til å bli en nærmere syk og absurd svulst i Close to You": You look just like I expected you would/ absolute knockout/ knocked down/ I'm dead/ I'm crawling at the feet of you/ I'm on the floor and I like being here/ hello your feet/ hello/ I'm at your feet/ Your having a good time too.

Med en påtatt selvsikkerhet forteller han at hun kan forsvinne når hun ønsker, før han i et brøkdelssekund snur om og fabler videre om hvor mye han elsker å være sammen med henne og tror dette er et forhold som virkelig skal holde. Mellom alle frieriene oppstår stadig usikkerheten og han bekrefter gang på gang hvor mye han elsker henne.

We got a long way together and it ain't got an end/ I'm looking for something that don't got an end/ and I think you are to/ be careful I might bring you there/ there's no escape/ but who wants to escape/ not me. Mot slutten, i albumets siste spor, My Escape, brytes symmetrien: plenklipping, død, kokosnøttspising, grønt blod og en del annet som kan virke som abstrakte metaforer, er hva som plutselig dominerer tekststrofene. Tross at godt over halvparten av låtene inneholder ordet "you" i seg, og disse låtene kan fornemme en spennende nyforelskelse, formidler Jandek det på sin evig unike måte slik at produktet i sin helhet blir like innbydende som et mareritt.

Om Jandek synger om seg selv, eller om han bare dikter opp mer eller mindre tilfeldige historier, vites ikke, men jeg velger å tro at dette er enten basert på mannens egne opplevelser eller kanskje enda mer påfallende: hans fantasi og dypeste begjær. Et ensomt individ som ønsker en å føle nærhet med. Materialet virker veldig personlig og veldig ærlig – det er helt klart at han ikke har satt seg ned for å skrive poplåter. Ingenting i lyrikken har enderim eller spesielt god flyt, og tilgjengelige melodier er som alltid fraværende.

En roligere, mer blues/folk-inspirert Keiji Haino kan være en valid sammenlikning for en som ikke har utsatt sansene sine for Jandek ennå. På coveret figurerer mannen som antas å være Jandek foran prominente bygg i Londons gater, så det er fullt mulig at hendelsene det fortelles om kan ha utspilt seg på denne reisen - noe som gjør at også albumtittelen havner i en viss sammenheng.

Jeg kan i hvert fall nok en gang konkludere med at Jandek som myte er mye mer fengslende enn Jandek som musiker, men med alle psykoanalysene den mannen har blitt gitt av vilt fremmede mennesker, er det kanskje ikke så veldig rart. Men skulle det ligge et snev av sannhet i spekulasjonene, vil ikke tanken om at albumene hans er resultater av en terapi som iverksettes hver gang angst og depresjoner kommer smygende, være helt avsides.

You may not get all the answers you want. It's better that way.
- Corwood Industries

Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på hissig.no
!hissig logo

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Fjorden Baby! - Se Deg Rundt i Rommet

(Fjorden Bizznizz)

Album nummer to fra Fjorden Baby! kan fort bli årets norske album.

Flere:

New Order - Retro
Fleet Foxes - Fleet Foxes