cover

Motions of Desire

Magic Pie

CD (2005)

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Prog

Spor:
Change
Motions of Desire
Full Circle Poetry
Without Knowing Why
Illusion & Reality (part 1)
Illusion & Reality (part 3) – Final Breath
Illusion & Reality (part 4) - Reprise
Dream Vision

Referanser:
Yes
Dream Theater
Tea In the Sahara
Echolyn
The Flower Kings
Spock's Beard
Transatlantic

Vis flere data

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Norsk prog hever røsten

70-talls prog møter neoprog... og skaper noe nytt! Magic Pie er et svært interessant band som deltar i bevisførselen mot progrockens død!

Den norske progrock-scenen har blomstret stort de siste årene. Det er mange nye, spennende band og stadig flere konserter og små prog-festivaler å boltre seg på for de som er glad i musikk som gjør noe mer enn å bare puse litt i håret som en sommerbris. Progrock er musikk for musikere, men også musikk for lytteren som ønsker mer "kjøtt på beinet". Det er ikke kun for dem som har et bein plantet i 70-talls jord, men også for de som ser framover. Det ligger jo i navnet; progressiv musikk er musikk i utvikling.

Magic Pie er et svært interessant band som tydelig vet hva som kiler en prog-elsker i øret. Østfold-bandet framstår for meg som et av de hyggeligste nye, norske bekjentskapene de siste årene. De kaster ikke bare lange låter fulle av den tradisjonelle "twiddeli widdely keyboarden" over oss, men serverer et knippe solide komposisjoner som hver for seg innehar store kvaliteter. Joda, nevnte keyboardsound er tilstede, men de går alldeles ikke i samme felle som Grey Lady Down gjorde da de rendyrket Mark Kellys (Marillion) keyboardsound, og således puttet den ut på tre skiver. Grey Lady Down var gode, de, men om man kopierer litt for mye vil ofte suksessen være kortvarig. Magic Pies plate innehar elementer fra mange andre band, men låtmaterialet er for det meste sterkt, og ideene gode, så her er det duket for kvalitets-progrock.

Platen er satt sammen av åtte låter som antakelig består tildels av helt nytt materiale, samt noe bearbeidet stoff fra tidligere demoer. Sammenhengen på selve platen (altså ikke i enkeltlåtene) bærer noe preg av dette. Jeg får egentlig ikke følelsen av å høre en komplett plate. Et viktig element i progrock-skiver er ofte den totale sammenhengen, selv om det ikke nødvendigvis er et gjennomgående konsept tilstede. Variasjon og mangfold blir alltid satt pris på, men likevel savnes en viss følelse av helhet. Å flørte med mange sjangre er bare fint, men når enkelte av sporene har et litt fremmed tilsnitt etter at man har kommet seg gjennom det fantastiske åpningssporet Change, føles det nesten litt som en samleplate som oppsummerer flere epoker ved bandet. Men akkurat dette forklarer de selv i coveret. De har gjennom de siste par årene jobbet seg fram mot et sound de er tilfreds med, og det forventes derfor at senere utgivelser vil ha et mer helhetlig preg. Dessuten er Motions of Desire en fullengdes promo-CD som fungerer som en søknad om platekontrakt (den kan dog kjøpes via bandets hjemmeside), og det forklarer nok også hvorfor den virker litt oppstykket. Alt dette tar jeg i betraktning når jeg skal gi den en karakter, men den er så bra at om dette hadde vært det ferdige produktet ville den likevel skåret høyt.

Motions of Desire starter med det 20 minutter lange eposet Change. Dette er platas mest solide stykke. Det åpner som en Spock's Beard-klone, og første gang jeg satt på CDen og lyttet til åpningen måtte jeg nesten dobbeltsjekke at det ikke var Beware of Darkness fra nevnte band jeg egentlig hørte på. Men jeg ble raskt bragt over i nye og interessante partier. Både Yes og The Flower Kings lurer i bakgrunnen, og gjennom de tyve velbalanserte og velbrukte minuttene kan man høre påvirkninger fra både perfeksjonerte Dream Theater og jazz-proggerne Tea in the Sahara. Spesielt det herlige midtpartiet minner om sistnevnte.

Men... her skal jeg skrive om Magic Pie, så hvorfor da sitte og ramse opp alle assosiasjonene jeg får til andre band? Det ville vært dumt om hele platen kunne plukkes fra hverandre og fordeles i alle disse forskjellige bandenes esker med triks og karaktertrekk. Men det kan den egentlig ikke. Det er ikke slik å forstå at Magic Pie er kopister. De rendyrker ikke en bestemt sjanger eller epoke av denne fantastiske musikkretningen som har sekkebetegnelsen "progrock", men blander gode ting fra den klassiske progrockens fedre med neo-prog. Melodiene er gode, arrangementene flotte, og vokalharmoniene vakre. Både musikalske krumspring og noe av vokalen minner om avant garde progrock-bandet Echolyn. Magic Pie innehar foreløpig ikke samme stødighet, men det er likefullt vakkert.

Blant mine favoritter på plata er Illusion & Reality (part 3) – Final Breath. Her er de svært tett opp til 80-90-talls Deep Purple, både i tempo, melodi og orgelbruk. En herlig rockelåt som passer fint som avbrekk fra de lengre komposisjonene. Det noe roligere midtpartiet i Without Knowing Why skiller seg positivt ut fra resten av låta, som kanskje er platens svakeste. Stemningsfullt og melankolsk.

Magic Pie er ikke "Mars Volta-originale", men de er heller ikke et band som kopierer uten skam. Låtmaterialet er meget bra, og bruken av de tradisjonelle fløytene og orgelene er velplassert i lydbildet. Gitararbeidet er nydelig, og den rullende bassen som stadig spøker i bakgrunnen gir undertegnede behagelige vibber uansett om (eller kanskje nettopp på grunn av at) den minner om Pete Trewavas (Marillion).

Dette er en plate som vil bli mye spilt, og som anbefales på det sterkeste! Bandet spiller en del konserter utover sommeren, og jeg anbefaler å sjekke dem ut.

Artikler, nyheter


Genesis 1969-1977

En kort gjennomgang av Genesis sine mest sentrale plater i perioden 1969-1977, av Geir Levi Nilsen

Groovissimo


Robyn - Body Talk Pt. 1

(Capitol)

2010 er året Robyn vinner lytterne.

Flere:

Fleet Foxes - Fleet Foxes
No Age - Everything In Between