cover

Wake Up And Smell The Coffee

The Cranberries

CD (2001) - MCA / Universal

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Poprock / Rock

Spor:
Never Grow Old
Analyse
Time Is Ticking Out
Dying Inside
This Is The Day
The Concept
Wake Up And Smell The Coffee
Pretty Eyes
I Really Hope
Every Morning
Do You Know
Carry On
Chocolate Brown
Salvation (Live)
In The Ghetto

Vis flere data

Se også:
Stars: The Best Of 1992 - 2002 - The Cranberries (2002)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Roligere og vakrere enn noen gang

The Cranberries femte helaften har en ydmyk og neddempet stil.

Tolv år har gått, femte langspiller foreligger fra irske The Cranberries. Tobarnsmor Dolores O'Riordan Burton & Co har i årenes løp med jevn strøm født relativt sterke poprockbarn med et anslag av irsk kulde. Linger, Zombie og så videre er allemannseie, uten at jeg vil si at The Cranberries er et band som har satt i gang store følelsessvingninger hos meg tidligere.

Nå har noe i hvert fall skjedd. Wake Up And Smell The Coffee høres tittelmessig ut som (nok) en småsint plate fra et band som mener mangt om meget. Og ja, her finner vi bekymring for ozonlaget og verdens politikere (Time Is Ticking Out). Men dette er merksnodig nok klart neddempete deler av plata.

Det høres ut som bandet har gått mer inn i seg selv, og kommet tilbake med en frommere, mer ydmyk tone. Fremdeles dominerer elgitarene, men Wake Up And Smell The Coffee er en mye, mye varmere plate enn sine fire forgjengere. En tidvis glad og lykkelig Dolores setter plata i gang med vakre men ikke dystre Never Grow Old, og avviker sjelden fra disse stemningene resten av tiden - vakre, enkle låter uten for mye mumbo-jumbo er konseptet fra A til Å. Jeg ser for meg en Dolores med foldede hender på scenen på en liten irsk pub med stearinlys på alle bordene. Analyse og tittelsporet har atskillig mer fres over seg enn resten av plata, men det er i grunnen bare godt å bli vekket litt av og til slik at man ikke kun havner i en alt for behagelig døs.

Det plager meg lite at The Cranberries ikke framstår like snerrende og anmasende som for eksempel på No Need To Argue (1994), eller like teatralsk og dyster som på To The Faithful Departed (1996). Hør for eksempel på Chocolate Brown og Dying Inside. Lavmælt, enkelt og først og fremst vakkert. Det hele blir kanskje litt overveldende når bandet avslutter med en litt unødvendig cover av In The Ghetto (Elvis), men jeg overser dette overskuddsfenomenet lett. Til det har Wake Up and Smell The Coffee satt meg i alt for godt humør!

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Like Rats From a Sinking Ship - We Get Along Like A House On Fire

(The Perfect Hoax)

Heseblesende galskap, aggressivitet, stakkato temposkifter og nihilisme. Vel, det er i hvert fall et forsøk på å sette LRFASS i bås.

Flere:

Neurosis & Jarboe - Neurosis & Jarboe
William Hut - Versus the End of Fashion Park