cover

Desiderata

Madder Mortem

CD (2006) - Peaceville / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Thrash / Prog / Jazz / Doom / Goth

Spor:
My Name Is Silence
Evasions
Plague On This Land
Dystopia
M For Malice
The Flood To Come
Changeling
Cold Stone
Hypnos
Sedition
Desiderata
Hangman

Referanser:
Nevermore
Frantic Bleep
Anathema

Vis flere data

Se også:
Deadlands - Madder Mortem (2002)

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


How long can the silence hold?

Nordmennene fortsetter å bevege seg fremover i sin unike og høyst originale retning. Til glede for noen, og stor frustrasjon for andre.

Madder Mortem slutter aldri å imponere meg. Siden All Flesh is Grass ble utgitt i 2001, har jeg fulgt bandet med stor interesse, og nivået har vokst kontinuerlig fra skive til skive. Stilen er vanskelig å kategorisere, noe som fører til at ikke få anmeldere sliter med å skildre musikken på en korrekt og rettferdig måte. Enkelte vrir seg unna problemstillingen ved å slenge bandet inn i båsen "atmosfærisk dark metal", uten at det gir en riktigere beskrivelse av konstellasjonen.

Med den karismatiske Agnete Kirkevaag i spissen, fronter Madder Mortem noe helt eget og unikt. Gitarene er blytunge og støtter opp lydbildet i form av en massiv vegg, men riffmaterialet er samtidig interessant og godt strukturert. Brummende bass, fremtredende trommer og hard gitarlyd gir låtene en aggressiv snert, men de vakre melodiene ligger aldri langt unna. Vokalen er allikevel det enkeltelementet som gir bandet mest særpreg. Agnete Kirkevaag er etter min mening en av landets aller beste kvinnelige vokalister. Hennes fyldige og kraftige stemme ligger så langt unna den tradisjonelle spinkle, skingrende kvinnevokalen (vokalformen som er så altfor ofte brukt innen gothmetallen) som det er mulig å komme. Tarja Turunen og hennes like har ikke nubbesjans mot Agnetes røst.

Trangen til å eksperimentere er åpenbart sterk blant disse musikerne. Partier som andre låtskrivere ville hatt store problemer med å kombinere på en naturlig måte, flettes på magisk vis inn i hverandre som den største selvfølgelighet. Overgangene er mer enn nødvendige bruer, de er egne enkeltstående komposisjoner. Disharmonier og harmonier dukker opp om hverandre, allikevel er strukturen sterk. Ingenting er tilfeldig på Desiderata, derimot er hver eneste bestanddel blitt bearbeidet og finslipt inntil den passer perfekt inn i puslespillet.

Medlemmene er heller ikke fremmede for å bringe inn myke og nedtonede elementer. De nedstrippede og rolige låtene er langt ifra utelatt på Desiderata. Neida, som på de foregående albumene har de funnet sin naturlige plass blant de brutale sporene. Cold Stone er en av disse lavmælte perlene. Agnete er utrolig flink til å variere stemmen, og her hvisker hun nesten til tider mens gitaren klimprer forsiktig. Midt i låta begynner imidlertid oppbygningen mot det gjenstående klimakset å utarte seg, og vokalen vokser i intensitet. Dyp beat, trommer og industrielle rytmer med en maskinell touch setter inn, og den jevne og kontinuerlige rytmen minner om lyden fra en gigantisk dampmaskin. Dystopia er en annen av disse myke og stillferdige sporene, men i motsetning til Cold Stone er dette en låt som hovedsakelig drives frem av Agnetes vokal. Andre fremstående elementer er ikke-eksisterende, og den føles som en behagelig vuggesang.

Deadlands har Necropol Lit. Desiderata har My Name is Silence. Jeg snakker selvfølgelig om albumets fengende kickstart, åpningslåta som virkelig gir lytteren muligheten til å være med på moroa fra starten. De fleste låtene er nemlig langt mer fordøyelige (med enkelte unntak), og det tar en lang stund før man føler at skiva har snurret nok til at man kjenner den ut og inn. Selv om My Name is Silence fenger lettere enn mange av de andre låtene, betyr slett ikke det at den er albumets beste låt. Etter min mening er den knalltøffe Evasions, den enkle og groovy M For Malice, den brutale Changeling samt låtas doomy/jazza avslutningsspor Hangman (hvor Agnete presser stemmen sin til det ytterste) platas desiderte høydepunkter. Uhyre sterkt. På Desiderata har bandet maktet å bringe det beste fra All Flesh is Grass og Deadlands videre, og kombinerer med stor suksess det originale og komplekse med den rå og skrudde siden av gruppa.

Ordet Desiderata betyr det som mangler, eller det man begjærer. Dette er albumet som jeg alltid har ønsket meg fra Madder Mortem, og det er på tide at bandet får sjansen til å virkelig slå igjennom. Dersom de klarer å overgå denne skiva neste gang, kommer jeg ikke til å nøle et sekund med å dele ut toppkarakteren.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


The Megaphonic Thrift - Decay Decoy

(Hype City)

Kall meg gjerne en inhabil og fortapt fan - denne utgivelsen tar jeg i forsvar når som helst.

Flere:

Sufjan Stevens - Seven Swans
Diverse artister - Do You Know House? - Volume One