Jug Rock

JB & the Delta Jukes

CD (2007) - Blue Mood / Musikkoperatørene

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Unorsk bluesformat takles godt

Herrene i JB & Delta Jukes viser med sitt tredje album at de er kanskje landets beste forvaltere av den mer eklektiske formen for delta blues.

Av Thomas Andersen

Del på Facebook25.01.2008

JB & Delta Jukes har gjennom mange år jobbet seg frem til å bli en live-favoritt ikke bare i Drammens-regionen, men på hele Østlandet. Tallrike spillejobber og opptredener på flere av landets største bluesfestivaler har gitt gjengen et godt fotfeste i det norske bluesmiljøet, og nå følges dette opp med plate på Blue Mood. Dermed ser det ut til at suksessen skal fortsette, for dette er et godt, om enn noe anonymt bluesalbum.

Jug Rock nyter godt av Jørn Bastiansen og hans menns utradisjonelle miks av amerikansk folkemusikk og deres avslappede omgangsform med musikken de liker og emulerer. Det er blues fra Mississippi spilt med løs jakke og med fokus på å skape suggerende rytmer som trekker lytteren inn, slik de gjør live. For å få til dette har de en verktøykasse som er full av godsaker. I bunnen ligger Frode Skinstad og Frode Larsens sparsomme komp bestående av et enkelt trommesett og ståbass. Her er ingen eksesser eller tull, bare en drivende rytme, som i Howlin' Blues, der en hypnotiserende tog-rytme bare går og går.

Oppå dette legges så diverse akustiske strengeinstrumenter, en god dose elektrisk slidegitar og Richard Gjems akustiske munnspill. Gjems er en definitiv tilvekst for bandet og har gitt mer bredde i uttrykksformen. Stemmen hans trekker dessverre en del ned, og i Greenback Dollar Bill og Real Good Time blir den nesten komisk i sin gnåling. Bastiansen har en sterkere stemme som passer bedre til dette låtmaterialet, selv om heller ikke han er noen direkte stor sanger.

Låtmessig er det en blanding av eget materiale og covere av eldre bluesmenn som Skip James, Noah Lewis og RL Burnside. De egne låtene står seg godt side om side med klassikerne, noe som selvsagt er et pluss. Mest liker jeg Viola Lee Blues, med sin marsjtakt og slepne mandoliner, Howlin Blues, med de iltre, doble slideløpene og den uimotståelige rytmen. Den meditative Devil Got My Woman som nærmest smyger seg ut av høytalerne og Miss Maybelle, som maner frem spøkelset til Hound Dog Taylor. Verst er Real Good Time som er bortimot grusom.

En drøy halvtime i lag med JB & Delta Jukes borger for mye moro, men jeg må nok si at dette bandet helst bør oppleves live. På CD mangler noe av spontaniteten og villskapen som denne type musikk bør inneholde. I tillegg er både vokalen for gjennomsnittlig og de instrumentale prestasjonene for vanlige, i mangel av et bedre ord, til å løfte albumet til noe mer enn et solid bluesalbum. Jeg savner litt mer krutt og løse kanoner. Lytt til texaneren Steve James' plater for å høre hva jeg mener. Der smeller det titt og ofte, samt at det rent instrumentalt imponerer. Her blir det lissom mer kos og bra til å være norsk.

Groovissimo

Erlend Ropstad - Hva om det ikke er sånn som du tror at det er

Ein sørlending finn stemma si blant ein bunke lågmælte songar om rastlause tider.

Tidligere: