My Friend Ann

The Ethnobabes

CD-single (2005) - Perfect Pop / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Sedvanlig utsøkt

Ethnobabes jobber ikke av livet av seg. Hvilket ikke gjør så mye når vi blir servert stoff som dette.

Av Thomas Karlsen

Del på Facebook17.10.2005

Du skal være en iskald jævel om du ikke lar deg sjarmere bare ørlite grann av The Ethnobabes når de speller opp til dans. I godt og vel ti år har de holdt på nå, uten å noensinne ha stoppet pressen, trass i strålende Stargazer (2001) og Thoughts On Barbequing (2003), hvis vaskebøtter med skakk sjarm og yndefull, knivskarp pop var varme septemberforelskelser så fine som noen, og glimrende botemidler for depresjon og mørkeredsel.

Med lørdagsgodt i munnen registrerer vi med glade utrop at Ethnobabes har trådt inn i manesjen igjen, stemt gitarer og banjo og messingpusset sine trompeter og triangler. Gullstrupen Eivor Vindenes kvitrer fortsatt søtt og naivt om de nære ting i livet, om bibliotekarer, silly dance, vegetarianere, behandlingen av sau og alt for lenge kvelder foran TV-apparatet. Det synes jeg i grunnen er helt greit. Jeg liker hverdagspuslerier, støvtørk, uvesentligheter og skakk selvinnsikt. Ethnobabes lodder kanskje ikke like dypt som Oslofjorden, men ilingene nedover ryggtavla når Eivor Vindenes åpner sitt silkenebb er så dype som noen norske vann. Med seg har hun atter Thomas Fagernes på gitar og Marius Ilagsmoen på så nær som alle instrumenter på Musikkhøgskolen. Å egenhendig stå for bass, gitar, fiolin, banjo, tangenter og slagverk er ingen liten oppgave, men Ilagsmoen tar det på hælen. I tillegg til de tre finner vi en seks mann stor trupp av Perfect Pop-medhjelpere på triangel, trompet og kor, hvor Loch Ness Mouse-gitarist Ole Åleskjær nok er den flest vil kjenne igjen.

De to låtene på denne EPen, My Friend Ann og The Television Song, er sedvanlig uimotståelige Ethnobabes komposisjoner - hvilket igjen vil si naivistisk, sukkerspinnssøt ungpikevokal, ringlende gitarer, formfullendte harmonier og en overveldende følelse av velvære som få gjør dem etter. De to låtene skiller seg ikke veldig fra hverandre. Begge er skammelig nynnbare, og begge kommer med flott orkestrering og melodioppbygning. Selv holder jeg en frakkeknapp på The Television Song som hakket mer interessant med sine klingende triangler og fanfareaktige trompeter, samt et større og romsligere lydbilde med mye og god luft i.

My Friend Ann sparker på sin side i gang med noen passasjer som minner meg om introen til enten
a) To hus tett i tett
b) Borgen Skole eller
c) Kom og bli med!

Men dette kan jeg ikke ratifisere sånn helt på stående fot. Flott er det likevel. Tydelig at Ethnobabes vokste opp den gangen NRK var enerådende som nasjonal barneoppdrager, og alle ungene på skjermen var oppriktig glade over å kunne få leke ute i åtteogtjue minusgrader uten votter.

Flotte saker med andre ord, selv om seks minutter er litt i underkant av hva vi blir mette av. Man kan jo saktens håpe på et helt album snart, nå som dagene blir bare kortere og kortere. Men de beviser at få, om noen, kan skrive mer uimotståelig og uanstrengt pop enn The Ethnobabes. Det visste vi vel strengt tatt, men det er greit å gjenoppfrisket hukommelsen av og til og før vi blir fullstendig senile.

NB! Singelen er illustrert av Jason, vår høyt internasjonalt respekterte serieskaper. Det i seg selv er en god grunn til å handle over disken.

Groovissimo

Jack White - Blunderbuss

Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.

Tidligere: