Ruf 10th Anniversary Sampler 2004

Diverse artister

CD (2004) - Ruf

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Blues og rock i uskjønn forening

Grei, men fryktelig ensformig samling av artister som liker seg i grenselandet mellom blues og rock.

Av Thomas Andersen

Del på Facebook07.08.2004

Ruf Records er et lite, idealistisk, tysk plateselskap som i sin tid ble bygd opp av Thomas Ruf rundt den amerikanske bluesartisten Luther Allison, som Ruf hadde hørt og ville promotere i Europa. I løpet av selskapets tiårige historie er en rekke amerikanske og europeiske artister tatt inn i stallen, og selskapet har fått en betydelig katalog. Denne plata samler 11 av de mest relevante artistene på selskapet. De fleste av dem er imidlertid et stykke unna hva man kan kalle blues. I stedet har Ruf satset på artister med større crossover-potensiale og dermed større nedslagsfelt. Salgsmessig er det kanskje lurt, men artistisk er det mislykket.

Først ut er for meg ukjente Imperial Crowns med Lil' Death, som er en slags psykedelisk sump-blues med slide, munnspill og hypnotisk rytmefigur. Ikke ulikt North Mississippi Allstars, vil jeg tro, og det låter ikke så aller verst. Så følger det bulgarske "stjerneskuddet" Ana Popovic med en ubehjelpelig søtsak kalt Comfort to the Soul. Hvorfor denne artisten turnerer de største bluesfestivalene i Europa er for meg en gåte! Pop-blues uten sjel er ikke min tekopp, dessverre.

Hederskaren Omar og hans faste kumpaner The Howlers er en ny tilvekst på Ruf. Omar leverer alltid varene, men Boogie Man blir for mye bluesrock for min smak. Bikere vil elske dette, men særlig nyanser er det ikke i den bluesrocken han øser frem her. Walter Trout kan tidvis være morsom med sin energiutblåsning, men her drar han til med noe som må kategoriseres som popmusikk. Trist. Forhåpentligvis er ikke låta Jericho Road representativ for hva han står for.

Så følger funk-blues med sprett-bass (noen som husker Level 42?) fra Michael Hill i Something In the Sky. Fullstendig skivebom i mine ører. Mer intetsigende pop-rock-blues kommer fra britiske Aynsley Lister, før de gamle hederskarene i Canned Heat viser seg frem med It Don't Matter. Dessverre er heller ikke dette noe å juble for. Særdeles lite av den karakteristiske boogie-feelingen å spore her. Luther Allison er mannen selskapet er bygd rundt, men også han representeres med en låt langt unna den karakteristiske Chicago-bluesen han har vunnet fans med.

Det er som om hele denne samleren er satt sammen med det for øye å bli spilt på radiostasjoner som ikke vanligvis spiller blues. Isolert sett kan flere av disse artistene levere god musikk, men her tenkes det bare salg og radio. Jeg kan ikke tenke meg én god grunn til å kjøpe denne dette.

Groovissimo

Erlend Ropstad - Hva om det ikke er sånn som du tror at det er

Ein sørlending finn stemma si blant ein bunke lågmælte songar om rastlause tider.

Tidligere: