cover

Grace/Wastelands

Pete Doherty

CD (2009) - EMI Virgin / EMI Virgin

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Britpop / Indierock

Spor:
Arcady
Last of the English Roses
1939 Returning
A Little Death Around the Eyes
Salomé
I Am the Rain
Sweet By and By
Palace of Bone
Sheepskin Tearaway
Broken Love Song
New Love Grows on Trees
Lady, Don't Fall Backwards

Referanser:
The Libertines
Babyshambles
Dirty Pretty Things
Wolfman and the Side-Effects

Vis flere data

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Imponerer alene

Doherty er tilbake, og viser at vi nå kan fokusere på musikken hans igjen og ikke alt mulig annet.

Pete Doherty debuterte på skjermen da han ble intervjuet av MTV i 1997 mens han stod i kø for å kjøpe Oasis' tredje album, Be Here Now. Her oppsummerte han bandet med ett ord; bukser.

Og Oasis har vært en klar inspirasjon for Doherty. Hans musikk på denne utgivelsen representerer, slik det har gjort med The Libertines og Babyshambles, det erkebritiske, slik også Definitely Maybe gjorde i sin tid. Men der hvor Oasis appellerte til et ungdomsopprør mot datidens styre og stell på de britiske øyer, har Doherty i tillegg klart å inkludere kultureliten med sin dekadente bohemstil og franske gloser.

Albumet er preget av enkeltheten og særegenheten han har i gitarspillet. Det kan virke som han er mer komfortabel med kassegitar når han skal uttrykke seg på egen hånd. Grace/Wastelands byr på sanger som han følte ikke passet til The Libertines eller Babyshambles, eller som var uferdige. Dette betyr ikke nødvendigvis at de er svakere enn låtene på disse skivene, men de representer en utvikling i låtskrivingen til Doherty. Dette er tross alt låter som er først nå er ferdige, og har dermed vært jobbet med i flere år og gjennom flere hendelser i den nå 30 år gamle mannens liv. Hvem ville trodd han skulle bli mer enn 27?

Bak spakene har Doherty fått med seg Stephen Street, kjent fra utgivelser til band så langt tilbake som The Smiths, til senere britiske band som Kaiser Chiefs og Babyshambles' andre album Shotter's Nation. Sistnevnte var et album som gjorde at Babyshambles fremstod som et sterkere og mer lekent band på skive. Derfor er det naturlig at han stod i fremste rekke når Doherty skulle gi ut et album på egenhånd. På mange måter er denne skiva en forlengelse av sistesporet på Shotter's Nation. Lost Art of Murder kunne like gjerne vært en del av Grace/Wastelands.

Det var for øvrig Streets idé å få Graham Coxon involvert på gitar, selv om Doherty var betenkt med tanke på dette. Han visste ikke hva Coxon syntes om musikken hans, men han ble godkjent etter å ha dukket opp i en Fred Perry pique-skjorte. Coxon har vært en kjent figur i det britiske musikklivet i flere år, både som medlem i Blur og som soloartist, og har hjulpet til å skape gode melodier med sitt lekne gitarspill.

Selve albumet framstår som mer personlig ved at det er han som har det kunstneriske uttrykket på selve albumet. Han har i de seneste årene malt og tegnet ved siden av det å skrive poesi og låter. Han trengte kanskje et soloalbum for å kunne vise denne siden av sitt skapende vesen på. I musikken kommer det personlige preget særlig fram i 1939 Returning, en låt som handler om bestemorens evakuering under andre verdenskrig. For øvrig Streets' favoritt, ikke ulikt undertegnede.

Dohertys stemme kan karakteriseres som en elsk/hat-stemme. Hans snøvling og slitne uttalelse av ord har vært til ergrelse for mange. Men likevel har denne stemmen nok særegenhet og passe uskyldighet i seg til at den passer inn. Den høres også bedre ut på denne utgivelsen enn det som har vært tilfelle på band-debutene han har vært med på. Blant annet på singelen Last of the English Roses, hvor Doherty viser at han virkelig kan synge.

Grace/Wastelands viser at Doherty tør å eksperimentere med ulike sjangre, ikke bare den el-gitar baserte rocken. Her prøver han seg også på en mer jazzete fremtoning i Sweet By and By, får hjelp av nydelige strykearrangementer på A Little Death Around the Eyes og Salome før han avslutter med den vakre og sarte balladen Lady, Don't Fall Backwards. Dette er musikk for alle anglofile som setter pris på det enkle, og samtidig tidvis geniale. Det er også en fin introduksjon til Doherty som artist for de som ikke kjenner han som det fra før.

Om man kan kalle dette en debut, er det en debut som varsler oppfølgere av høy standard, slik vi har hørt Doherty gjøre tidligere. Alt i alt en meget sterk plate, som inneholder noen av de beste låtene vi har hørt fra denne kanten.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Fire! - You Liked Me Five Minutes Ago

(Rune Grammofon)

Debutplate, helt fersk svensk trio, men på ingen måte ubeskrevne førstereisgutter.

Flere:

Frank Sinatra - The Christmas Collection
Brandy - Full Moon