cover

Walk the Nile

Elephant9

CD (2009) - Rune Grammofon / Musikkoperatørene

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Jazz

Stiler:
Jazzrock / Elektrisk jazz

Spor:
fugl fønix
aviation
walk the nile
hardcore orientale
habanera rocket
john tinnick

Referanser:
Miles Davis
The Mahavishnu Orchestra
Supersilent
Motorpsycho
Black Mountain

Vis flere data

Se også:
Dodovoodoo - Elephant9 (2008)

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Semirenovert jazzrock

Fullstendig stagnasjon, vedlikeholdt fascinasjon. Her er andreplata til denne norske jazzrocktrioen.

Av og til pønsker jeg på om det blir utgitt for mange jazzrelaterte utgivelser her til lands. Jungelen blir stor, de gode platene blir vanskelig å finne i det som til tider kan virke som et takras. De samme musikerne dukker opp i massevis av konstellasjoner, og alle er ikke like interessante. Det er egentlig litt tilfeldig at jeg skriver dette i sammenheng med elephant9s nye utgivelse, men ikke helt. En gruppe som uhemmet etteraper 70-tallets jazzrock kan ikke bli virkelig interessant. Det kan bli velspilt, dansbart, energisk og moro, men aldri viktig. Derfor er jeg, fra nullpunktet av, skeptisk til walk the nile.

Når det er sagt blir nok ikke elephant9 mye bedre enn hva de er på denne nye utgivelsen på Rune Grammofon. Gruppa, som frontes av synth- og orgelmirakelmann Ståle Storløkken, skaper et, til tider, utrolig dansbart groove. Energien er til å ta og føle på! Åpningssporet fugl fønix legger lista. Med et hektende keyboardriff i grunnen drives Storløkken rundt hele sitt arsenal av synthesizere og andre keyboards. Allerede fra platas første øyeblikk åpenbares også elephant9s store forbedring siden sist, nemlig at Nikolai Eilertsen har feita opp basslyden sin betraktelig siden sist plate. Dette, i samarbeid med Torstein Lofthus' energiske og groovy tromming, legger et prima grunnlag for Storløkkens utforskninger av lyder og fraser.

Hovedankerpunktet mitt mot denne utgivelsen er Storløkkens spillestil. Han spiller overhodet ikke dårlig, men jeg synes ikke han kommer til sin fulle rett i den relativt strenge rammen som elephant9 legger for seg selv. De kortere, orgeldominerte sporene, synes jeg blir spesielt problematiske. Ståle Storløkken har gjennom årene konstruert en sonisk signatur som i stor grad baserer seg på eksperimenter i forhold til sound, snarere enn på melodiske fraser. I elephant9-sammenheng fører dette til at låtene som regel blir basert på rifflignende figurer. Dette gjør at rammeverket som improvisasjonene bygger på gjerne blir tynt. Dette har i og for seg vært tilfelle i mange epoker av improvisasjonsmusikken (eksempelvis modal- og frijazzen), men på denne plata synes jeg det blir en hemsko. De lengre låtene (eksempelvis Aviation og tittellåta Walk the Nile) blir derfor preget av en manglende kontinuitet. Storløkken skifter lyden i tangentene sine nærmest uten stopp, men greier ikke å skape stort annet enn avbrutte fraser. Tittellåta er den svakeste på albumet; det virker som bandet vandrer rundt i en uendelig, uinspirert og klisjepreget jazzrocksuppe uten å komme noen som helst vei.

Gjengen veier imidlertid stort opp på det aller lengste sporet på plata, nemlig Habanera Rocket. På denne låta greier trioen å bryte ut av sine egne mønstre, og skape noe friskt og inspirert. Låta åpner stille med et sirkulært, krautrockstinkende bassriff og rumlende trommer. Gjennom syv minutter vrir og vender gutta på dette riffet, med stadig økende intensitet. Når de så plutselig kaster seg inn i en Fender Rhodes-styrt heftig fri improvisasjon er det utrolig befriende. I denne vrir og vender Storløkken på alle de riktige knottene, og sammen skaper Elephant9 noen magiske musikalske minutter før låta avsluttes med et smell. I Habanera Rocket greier bandet å kombinere den groovy rytmeseksjonen med Storløkkens nysgjerrige og åpne tilnærming til jazzrock og improvisasjon.

Som jeg nevnte innledningsvis kan aldri Elephant9 (i sin nåværende form) virkelig imponere meg, simpelthen fordi de bygger på en formell som ble utslitt på 70- og 80-tallet. Hvis de imidlertid bygger videre på de tendensene de viser i Habanera Rocket, der de greier å sammenføre de beste elementene fra postrock, spacerock, improvisasjonsmusikk og jazzrock, har jeg stor tro hva gutta kan utrette fremover. Uansett hva jeg synes om walk the nile vil jeg gjerne oppmuntre alle som leser dette til å stikke innom en elephant9konsert hvis de har mulighet. Gutta er og forblir et forrykende liveband; et av Norges aller beste!

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Shining - Blackjazz

(Indie)

Uansett hvor gammel du er bør du nesten få tillatelse fra mammaen din til å høre på dette.

Flere:

Fra Lippo Lippi - In Silence And Small Mercies - The Early Years
Throw Me the Statue - Moonbeams