Genre:
Blues
Stiler:
Chicago-blues
Spor:
Hold That Train
Housekeeping Job
Don't Call Me
Check My Baby's Oil
First I Look at the Purse
Love Don't Live Here Anymore
Life Got in the Way
Candy Sweet
Woman, Take a Bow
My Baby Moves Me
Dying to Live
Open Invitation
Every Man Needs a Good Woman
Take Five
Referanser:
Hound Dog Taylor
J.B Hutto
Magic Slim
Eddy Clearwater
Stivnet Chicago-blues
Lil Ed forvalter en mektig arv, men makter ikke å skape liv i en sjanger som kan bli en tvangstrøye hvis den ikke tilføres noe ekstra.
Del på Facebook18.11.2008
Med en tittel som nærmest kan oversettes med "full pupp" på norsk, skulle en vente en skikkelig fest på Lil' Ed & The Blues Imperials nyeste plate, utugitt på selveste Chicago-blues selskapet Alligator. Og hvis du med fest mener masse lyd/bråk og røre, så kan man si at Lil' Ed og hans kumpaner har lykkes. Men en kjapp kvalitetskontroll avslører mange mangler under panseret og indikasjoner på at Full Tilt ikke leverer det som kreves for å holde liv i en gammel ærverdig sjanger som svært mange bluesband forsøker å beherske, men få egentlig får til skikkelig.
Lil' Ed plasserer seg trygt i gata til Hound Dog Taylor og sin onkel J.B Hutto; det vil si mye tung slide gitar og et blytungt komp. Men de nevnte karer og folk som Magic Slim forvekslet ikke villskap og energi med mye lyd, noe Lil' Ed gjør. Han får det rett og slett ikke til å groove. Jeg opplever dette som en slags bastardisert versjon av Chicago-bluesen. Ikke misforstå; jeg liker folk som Magic Slim og selv tidlig George Thorogood, som ikke legger noe mellom og lar det stå til, men de får det ofte til å svinge voldsomt, noe Lil' Ed ikke makter. Hvert fall ikke på denne plata.
I tillegg er lyden på Full Tilt av den gamle Alligator-skolen. Det vil si for mye diskant og generelt for skarp lyd. Dybden i uttrykket uteblir til fordel for en lettvint lydvegg. Det er tross alt enkelt å lage mye lyd. Utfordringen er å skape nyanser og små eksplosjoner. Lil' Ed kjører stort sett på ett gir, selv om låtene hvert fall til en viss grad er varierte. Det hviner i gitaren, bassen spretter omtrent ut av kabinettet og trommisen hamrer vilt på cymbalene nesten hele tiden. Også vokalt går det stort sett på full guffe i låt etter låt.
Sterkest på Full Tilt er Don't Call Me, som har et visst gyng, den Elmore James inspirerte Love Don't Live Here Anymore, Candy Sweet, som er en rocker med noe mer dempet slide gitar og dempet pianospill i bakgrunnen og Open Invitation med en stram blåserrekke som skaper variasjon i utrykket og et utfyllende piano.
Jeg tror nok Lil' Ed vil egne seg bedre live enn på plate, og på en svett bar kan nok denne musikken gjør vei i vellinga, spesielt etter noen bayere. Men på plate synes jeg det er relativt slett. Det blir for mye lyd og for lite sjel. Men for blodfans av Chicago-blues som bare må ha noe nytt påfyll i platehyllene kan kanskje Lil' Ed duge. Jeg for min del har vel minst en meter med andre CDer som jeg synes formidler South Side Chicago-blues bedre enn denne.
Artikler, nyheter
80-tallets kulturelle polpotisme: Minner fra et innblikk i keiserens nye garderobe
- Det var en vidunderlig tid for eklektiske og komplementære platesamlere som dreit i trender og musikkpolitiske tvangstrøyer, men for bløffmakerne og posørene i post-punken må det ha vært en rigid og tøff tid.
Drag Queens, Rent Boys, Rock Stars and Punks
Det engelske kunstkonseptet Inside kommer til Oslo med fotoutstilling fra punkens glansdager, åpning på Galleri TM 51 fredag.
Vinnere: Working Class Hero
Vi har trukket ut to vinnere av festivalpass til Working Class Hero-festivalen i Drammen.
Groovissimo
Jack White - Blunderbuss
(XL)
Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.
Tidligere:
Sharon Van Etten - Tramp