cover

Pride

Phosphorescent

CD (2007) - Dead Oceans / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Sadcore / Americana / Singer/songwriter

Spor:
A Picture of Our Torn Up Praise
Be Dark Night
Wolves
At Death, a Proclamation
The Waves at Night
My Dove, My Lamb
Cocaine Lights
Pride

Referanser:
Castanets
Palace Music
Vic Chesnutt
Timesbold
Iron & Wine
Great Lake Swimmers

Vis flere data

Se også:
A Hundred Times or More - Phosphorescent (2003)
The Weight of Flight - Phosphorescent (2004)
To Willie - Phosphorescent (2009)
Here's to Taking It Easy - Phosphorescent (2010)
Muchacho - Phosphorescent (2013)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Månelys over Brooklyn

Mørke sanger med varme kanter fra Matthew Houck, enda en av disse trubadurene fra Brooklyns skoger.

Matthew Houck (Phosphorescent) og Raymond Raposa (Castanets) deler mange likheter. Begge kommer fra sydlige strøk i USA (hhv. Alabama via Athens og San Diego), begge har flyttet til samme område av Brooklyn, begge driver i noenlunde samme musikalske leie, deler samme vokalkvaliteter og til alt overmål spiller de gjerne på hverandres plater. Castanets er i skrivende stund aktuelle med fine In the Vines, og da kan ikke Houck være særlig dårligere. Pride er i likhet med In the Vines tredje plate fra denne kanten, og selvsagt står den ikke noe tilbake for Raposas verk. Pride er med andre ord en av årets aller beste plater innen grinebiter-genren.

Om vi skal avklare et par ulikheter mellom de to blodsbrødrene, så må det være at Houck skriver mer lineære melodier enn Raposa. Phosphorescent beveger seg mer mot de langsomme balladene uten den forstyrrende støyen og abstrakte elementene som Raposa benytter i Castanets. Når det er sagt, Matthew Houck går lengre som låtskriver enn tidligere på denne platen. Låtene strekkes ut i lengde, formen er mer løsrevet fra tradisjonell visefolk og stemningen er grimmere enn vi husker fra forrige møte. Det var helt tilbake til 2003 (hans forrige Aw Come Aw Wry, 2005 unngikk av en eller annen grunn vår oppmerksomhet), og da noterte vi en noe utagerende type nær beslektet med Conor Oberst og Jim James, omtalt som "her støter den dovne sørstatseleganten fra byen på den skjeløyde hicken fra fjellene, uten at de ryker i tottene på hverandre." Det vi i hvert fall kan bekrefte er at Houck i løpet av disse årene har ristet av seg alle tegn til ungdommelig villskap, anskaffet skjegg og bustete hår og satt seg godt til rette i sofaen. Pride er kun 8 låter lang, men med enkeltspor som drar seg opp mot 10 minutter har den en samlet spilletid på over 40 minutter. Tiden brukes godt, og her finner vi noen av Houcks beste øyeblikk som artist. Han gjør det aller meste selv, men med gjester som nevnte Raposa, Jana Hunter, Liz Durrett og Dave Longstreth (The Dirty Projectors) som alle i hovedsak bidrar med kor og "clacks"(?). Houck har denne gang satt sammen en plate av langsomt brennende skjønnhet, tidvis nesten ubehagelig nær og åpenhjertig, like avkledd som han fremstår på omslaget.

I motsetning til tidligere sørstatsgotiske veranda-ballader preget av et kollektivt samrøre, er Pride et dypere dykk ned i en enkelt manns sinn. Som indre meditasjoner dras platen i gang, spartansk utrustet, men med varme lag av vokal (som Animal Collective i sakte film) og dryss av perkusjon. Ordene renner forbi som bønner fra kirken i tempo med Mississippi på sitt mest dovne. De to første låtene gjør at vi ligger nede for telling før tre minutter har passert, paralysert av det bunnløse ekko i i Houcks sang. Først på Wolves er det mulig å krype rundt på gulvet. Dette er 6 ubeskrivelig vakre minutter, med kor og harmonium som bakgrunn for Houcks klagesang: Mama there's wolves in the house, mama they won't let me out, and mama they're mating at night and mama they won't make nice. Sørstatsvindene blåser rundt brunsteinshusene i Brooklyn.

Lange My Dove, My Lamb ligger nærmest Will Oldham i stilen, og er dessverre den svakeste låten på platen. Den er på ingen måte dårlig, men den normaliserer på en måte den hellige følelsen Houck har skapt så langt. Her er han inne i en mer fortellende stil som trekker oss tilbake på føttene igjen. Selv om platen flyter tilbake til drømmeland etter dette, så er noe av magien brutt. Pride er uansett både plaget og legende på en gang, og om ikke annet viser den at Matthew Houck er på vei mot langt mer spennende eventyr i tiden som kommer. Det er en invitasjon som går ut til alle, og første kapittel starter her.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


When - Trippy Happy

(Jester)

Psykedelisk pop kan aldri bli mer trippy happy enn Trippy Happy – Lars Pedersen er ute med et mesterverk.

Flere:

Jamey Johnson - That Lonesome Song
Monster Mike Welch - Cryin' Hey!