cover

Live at Blå

The Thing

CD (2005) - Smalltown Superjazzz / Voices Music & Entertainment (VME)

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Livsbejaende

Disse gutta kan mer enn å flekse muskler.

Øya-festivalen i år. Jeg og en kompis stresser oss over det myldrende, men likevel livløse, festivalområdet for å rekke The Things konsert på Enga. Da hører vi Mats Gustafssons saksofon, det høres ut som et døende dyr som rauter ut sine siste anklager mot en urettferdig verden. Der og da, bare dagen etter at festivalområdet hadde vært oversvømt av vestkant-kids i turbojügend-uniform, føltes det rett og slett utrolig riktig.

Nøkkelen til moralen i denne historien, foruten at Gustafsson har et svært karakteristisk og imponerende sound, ligger i at dette foregikk på den største scena under festivalen. The Thing leverte en sedvanlig hyperaktiv og energisk utblåsing, foran tusenvis av mennesker! Tusenvis av mennesker som synes å like det de hørte, nemlig knallharde frijazzversjoner av garasjerocklåter og jazzstandarder. Det var nesten så jeg fikk tilbake troen på menneskeheten.

Litt kjedelige tørre fakta før vi fortsetter: The Thing består av svensken Mats Gustafsson på blås og nordmennene Paal Nilssen-Love og Ingebrigt Håker Flaten på trommer og bass. Gustafsson spiller med alt og alle og er uten tvil en av de mest spennende musikerne vi har i dag. Under Øya-festivalen hadde vi også gleden av å se ham i Diskaholics Anonymous, sammen med Jim O'Rourke og Thurston Moore. Nilssen-Love og Håker Flaten er norsk jazz' svar på Batman og Robin, og spiller på stort sett alt som er verdt å høre på i det musikalske nabolaget her til lands. Bandet begynte som et hyllestprosjekt til jazzgiganten Don Cherry, men har i det siste, med plata "Garage" og et samarbeid med Cato Salsa Experience, posisjonert seg som et kraftverk basert på garasjerock som pøser ut frijazzenergi. "Det är jo punkrock, for faen" sier Gustafsson, og han har helt rett.

"Live at Blå" er, som tittelen så snedig antyder, en dokumentasjon av en konsert på Blå i Oslo. Opptaket ble gjort i juni 2003, altså før innspillingen av "Garage", noe som kanskje kan forklare at vi får færre rocklåter enn vi senere har blitt vant til. Mine to personlige favoritter, PJ Harveys "To Bring You My Love" og The Sonics' "Have Love Will Travel" glimrer med sitt fravær, uten at det betyr at låtutvalget er noe annet enn sobert. Vi får to høydepunkter fra "Garage"; en forrykende "Aluminum" (The White Stripes) og den lyriske og vare Norman Howard-komposisjonen "Haunted". Disse gutta kan mer enn å flekse muskler, nemlig. Videre får vi en Joe McPhee-låt de først gjorde på "She Knows…" og en Don Cherry-låt fra debuten. Settet blir utfylt med to låter vi ikke har fått dokumentert fra dette holdet før – "Cha Lacy's Out East" av Charles Tyler og "Dewey's Circle" av David Murray.

Først og fremst er "Live at Blå" en ypperlig påminnelse på hvor ekstremt livsbejaende morsomt det er å se The Thing opptre på en scene. Og de passer nok enda bedre i en liten klubb enn på en upersonlig utendørs festivalscene, uansett hvor godt det er å se et rockpublikum få en musikalsk oppvåkning. Nilssen-Love gjør ting bak trommene som ikke skal være fysisk mulig, mens han kommer med spredte primalskrik, Håker Flaten plukker som en gal på bassen, og Gustafsson trår rundt som en olm okse, før han setter inn et av sine mange dødelige saksofonstøt. Svetten spruter, og det er umulig å ikke kose seg glugg i hjel. The Thing er kanskje aggressive, men de er det på en positiv måte. Jeg tror aldri jeg har sett så mange blide fjes etter en konsert som etter siste opptreden på Blæst i Trondheim tidligere i år. "Det är jo punkrock, for faen".

Alt dette blir fint fanget opp på plata, men jeg kan ikke dy meg for å bekymre meg litt over lyden. Kanskje det bare er jeg som har blitt bortskjemt av den varme og behagelige produksjonen på "Garage", men "Live at Blå" høres litt tynn og kvass ut i mine ører. Men utenom det er det ingenting her som skulle tilsi færre runder i spilleren enn forgjengerne, og det er kompliment godt som noe når det kommer fra meg.

Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på pstereo.no,
der den fikk karakteren 7/10

pstereo logo

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Grey de Lisle - The Graceful Ghost

(Sugar Hill)

Ei countryplate med både ynde og tungsinn. Akustisk, vitalt og tett i tett med sterke låtar. Ta vel imot: Grey De Lisle.

Flere:

Sonny Simmons - The Traveller
Nas - Street's Disciple