cover

Not Goin' Anywhere

Headwaiter

CD (2002) One Stop Entertainment

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Singer/songwriter

Spor:
Not Goin' Anywhere
Don't Walk Away
Strange Things Happen
Language of Love
Kryptonite Surprise
Are You Celebrating Me?
Secret Admirer
My Sweet Love
Lonely Old Man
Mystery

Referanser:
DumDum Boys
Lee Hazlewood
Leonard Cohen
Nick Cave

Vis flere data

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Hovmesterens spesialitet

Restaurantkongen Per Jørgensen serverer gourmet-gitarrock når han nå prioriterer CD-plate fremfor kokeplate.

"Nå skriver vi en låt så vi får råd til et svømmebasseng," sa John Lennon og Paul McCartney ofte til hverandre idet verden var i ferd med å få ørene opp for The Beatles, og gutta ante at det var penger å tjene. Som kjent varte det heller ikke lenge før de fire fra Liverpool hadde råd til å kjøpe seg både åtte og tolv svømmebasseng - hver. Populærmusikkens største suksesshistorier er variasjoner over nettopp dette "lykken er å bli rik og berømt og hurra, jammen lyktes vi!" - temaet. Barnelærdom, greit nok. Men hvor ofte snus denne regelen på hodet? Sjelden, meget sjelden finner du en mangemillionær som plutselig bestemmer seg for å bli artist. Unntaket er den norske næringslivstoppen Per Jørgensen.

43-åringen har de siste 20 årene arbeidet seg opp til å bli en av Bergens største restaurantkonger - og eier av utsteder som Maxime, Zachariasbryggen, Banco Rotto, Baltazar og Blue Velvet. I 1998 fikk millionæren og hobbysangeren lyst til å lage en plate som julegave til venner og kjente. Derfor bladde han opp litt penger og leide inn bergensbølge-produsentene HP Gundersen og Kato Ådland. Men resultatet ble mer enn en rikmanns glede - plata fikk bransjefolkets øyne opp for næringslivslederens særegne og røykfylte sangstemme. Ja, selv den amerikanske trubadur-legenden Tim Rose lot seg sjarmere og imponere av Jørgensens musikalske talent. Folkstjernen - som har spilt med blant andre Jimi Hendrix, The Doors, Simon & Garfunkel, Frank Zappa, Jeff Beck, Stevie Wonder - ble faktisk så begeistret over det han hørte, at han gladelig ble med i platestudio. Resultatet ble Headwaiter og plata Not Goin' Anywhere, hvor Rose, restauranteieren, bergensgjengen og Dum Dum Boys-gitarist Kjartan Kristiansen slo sine pjalter sammen.

Tim Rose bidro med ideen til bandnavnet og fire sangtekster. I tillegg synger han duett med Jørgensen på albumets beste låt, Strange Things Happen, og opptrer som bartender i den tilhørende musikkvideoen. Bare få uker etter at samarbeidet var i boks - 24. september 2002, dagen etter hans 62. fødselsdag - døde mannen som har fått slagerne Hey Joe og Morning Dew knyttet til sitt navn. Headwaiter ble dermed Tim Roses siste musikalske prosjekt. Og et godt et sådan.

For Not Goin' Anywhere er en bra plate. "Mørk-pop", sier Per Jørgensen. Gitarbasert, melankolsk rock i amerikansk ånd, vil jeg utdype definisjonen hans for egen regning. I tillegg til alle krem-musikerne han omgir seg med, må Jørgensens meget behagelige sangstemme ha en stor del av æren for det vellykkede resultatet - han lyder ganske riktig omtrent som om "sønnen til Leonard Cohen skulle tolket Nick Cave", som flere velartikulerte forståsegpåere har formulert det. Høydepunktet er som sagt den melodiøse duetten mellom Jørgensen og Rose, hvor de to herrenes raspende stemmer står perfekt til hverandre. Selv falt jeg også for vakre, lavmælte Language of Love, en svingende låt som minner om den stillferdige dansemelodien fra en gammeldags stumfilm. Utmerker seg gjør også den Lee Hazlewood-aktige Secret Admirer, sørgmodige I Am a Lonely Man og dens fantastiske Tim Rose-tekst samt det potensielt hit-gode tittelkuttet. Det er i det hele tatt en smal sak for platas smektende, slentrende melodier å krype inn under huden din og bli værende - musikken klarer kunststykket å være både avslappende, behagelig og fengende på én og samme tid.

Not Goin' Anywhere er dermed det endelige dødsstøtet mot teorien om at man helst bør være en mistilpasset, smellvakker 20-åring villig til å gjøre hva som helst for å unnslippe et kjedelig liv som oppvaskgutt/serveringsdame, for å bli popstjerne. Resultatet blir tydeligvis minst like bra hvis man er styrtrik restauranteier uten særlige ambisjoner om å gå noe nytt karrieremessig sted i det hele tatt.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Ben Weaver - Hollerin' At a Woodpecker

(30/30)

Fast som fjellet. Mystisk som skogen. Einsam som prærien. Vill som elva.

Flere:

Tord Gustavsen Trio - Being There
Solveig Slettahjell Slow Motion Quintet - Pixiedust