cover

Funken styr våra steg

Timbuktu

DVD-Video (2005) - JuJu / Playground

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Hip-Hop

Stiler:
Funk / Bigband / Karibisk / Morsmålsræpp

Spor:
Generellt
På ettan
Gott folk
Lobbyn om 5
Pendelparanoia
Ett brev
Strö lite socker på mig
Kärlekens bandvagn
Stirra ner
Plotten tjocknar
The botten is nådd
Oavsett vad
Alla vill till himmelen men ingen vill dö
Hjälp dä brinner
Ring snuten
Det löser sig
Kamrater
Bara när jag e full
MVH
Gott folk
Jag drar
Ljudet av..
Ett brev
The botten is nådd
Dynamit!
Alla vill till himmelen men ingen vill dö
Det löser sej
Stirra ner

Vis flere data

Se også:
Alla Vill Till Himmelen Men Ingen Vill Dø - Timbuktu (2005)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Funky oppsummering

Mer enn god godtepose fra alles favorittgranne, med musikkvideoer, dokumentar og ursvett konsert.

(En smukt, dog noe spartansk innredet leilighet i Oslo. Et par møbler, blomster og planter. Vid utsigt over bakgården, de gangene persiennene er oppe. Bjerketrær kan ses svaie i vinden. På venstre sidevegg en dør ut til branntrapp- mest brukt som røkeavspredelse. På sideveggen til høyre to unge menn i en hjørnesofa. Lett henslengte, sløvet av huslig varme og velvære. På bordet foran dem en litt sotet Grandiosa med tacokjøtt, samt noen farrisflasker. Nakne vegger. Det er senvinterkveld i hovedstaden.)

(Andreas Øverland mer ligger enn sitter i sofaen, med øynene vendt mot en kolossal flatskjerm. Han er en høyreist, rakrygget ung mann på omkring 22 år. Kledt i posete og øyensynlig altfor store klær. Det er visstnok tidens mote. Ved hans side, i likeledes uanstrengt stil, Martin Hansen, iført sixpence-aktig lue. Gir inntrykk av å være noe eldre enn Øverland. Kan være et optisk bedrag. Middelhøy, og med et gjennomgående lurt uttrykk i ansiktet.)

Andreas
(vendt mot skjermen på veggen. Skeptisk):
- Helt ærlig, så begynner jeg å bli lei av Timbuk nå. Han er så jævla norgesvenn. Litt "den nye Smokie". Vært på Skavlan og mol' mi liker ham og greier. Dessuten er jeg møkk lei av Det Løser Sej. Låta er faen meg spilt i hjel på 7-11 og Mac'ern og gud vet hva.

Martin
(langt mer positiv):
-Timbuk er sommerfeeling fra 2005.

(Funken Styr våra steg åpner med Generelt fra Alla vill till himmelen men ingen vill dö. Timbuks band Damn! presenterer seg umiddelbart. Mosebacken i Stockholm gir guttene "bra vibrationer". Timbuk i polyestertreningsdress går derimot ikke ubemerkhet hen i sofaen. Særlig Andreas er nådeløs i forhold til det han beskriver som en "gjøglete se jeg tar på meg hva som helst fordi jeg er hippie"-greie. Langt mer tolerante Martin syns egentlig det er helt greit med lilla treningsdress, samtidig som han synes det er bra at det er en så intim konsert.)

Andreas:
(Protesterende, halvt vendt mot Martin, halvt mot skjermen):
- Er intime ting egentlig så veldig positivt? Jeg har vært med på en del intime ting som jeg helst vil glemme. Dessuten er det her sos.ant hip-hop. Riktignok er bandet bra, men det er så riktig, og så rundt og ... forutsigbart.

(Med "På ettan" og "Gottfolk" i rask rekkefølge forsvinner negativismen som knips på raveparty - altså veldig fort, og veldig bort.)

Andreas
(Retter på capsen sin. Gestikulerer heftig, samtidig som han prøver å spise):
- Han gjør en mye mer funky versjon her enn på liveskiva. Veldig kult. Veldig smooth. Det høres så sinnsykt riktig ut!

Martin
(Starter en lengre utredning om Timbuktu som motvekt til alt det negative i hip-hop):
- Det er det du vil ha, ikke sant. En kontrast til all faenskapen og knarket og sånt. Det er derfor Timbuk er så bra. Han er teknisk flink, det funker og det er positivt.
(Ler)
- Dessuten er den låta her så utrolig, utrolig bra.

(Etter Gott Folk følger Lobby'n om fem. Ikke engang Andreas gidder å sutre mer)

Andreas
(Nesten i fistel. Klarer omtrent ikke sitte stille.)
- Har du noensinne hørt noe så tight? Damn. Gutten er jo sinnssyk.

Martin
(spiller sommermusikkkortet igjen. Med poetisk, drømmende røst):
- Jeg får mest lyst til å bare sette meg ned et sted. På en gressplen. Og få grønske på buksa og ikke bry meg om det og høre på skiva. Folk kan dø og alt kan være helt forferdelig egentlig, men akkurat da er alt så sinnsvakt bra.

Thomas
(Bryter uventet inn. Alvorlig):
- Men er ikke det her temmelig Manu Chao, da?

(Taushet)

Andreas
(Spak. Ser rådvill på Martin):
- Eeeeeh ... Jeg liker ikke Manu Chao ...

Martin
(Gliser):
- Det gjør derimot jeg. Selvsagt. Men jeg syns egentlig det likner mer på Paul Simon de siste åra.

Andreas
(Nikker, mumlende og knapt hørbart)
- Paul Simons narkomane trommeslager ...
(Skriker og klapper i hendene idet Pendelparanoia utarter)
- Jeg elsker den låta her! Timbuktu skriver så sinnsykt kult og jeg liker virkelig det han gjorde på de første skivene.

(Martin stemmer i hallelujakoret. Han snakker om Woodstock, mens Andreas prater om hvordan rappere ikke kan skrive og om hvor undervurdert el-orgelet er i hip-hop. Og litt om at han er røyksugen)

(Under Strø Lite Socker På Mej utbryter Martin at han vil danse. En urolig Andreas ser sin noe euforiske tilstand de siste par låtene svinne litt hen. Muligens grunnet røyksuget. Munnen henger i en geip. Synes det begynner å bli nok organisk hip-hop nå. Plutselig blir guttene oppmerksomme på Chords - backupmannen til Timbuktu)

Andreas
(Opprømt):
- Chords er sinnsykt skilled som hypeman vettu. Han backer jo hvert eneste ord. Faller ikke ut en eneste gang. Utrolig tight, ass.

Martin
(Nikker, strekker ut beina):
- Jeg veit. Albumet hans er også fett. Garden Around The Mansion. Han er fortsatt into hasj og Butikktyverier.

Andreas
(Med typisk Mr.know-it-all-røst):
- Timbuk er blitt så politisk korrekt i det siste, vettu, nå som han er blitt allemannseie. Alle skal være venner og greier og slikt. Chords er sånn sett hakket kulere.

Strö lita socker eskalerer med tunge, tunge blåsere. Alle er egentlig fornøyde. Kärlekens bandvagn brukes til å hente pizza. Andreas irriterer seg over en røykvarsler som piper som et infernalsk helvete hvert femtende sekund. Stirra Ner maner fram Paul Simon- assosiasjonene igjen.

Martin
(Ler hjertelig)
- Det her så sinnsykt Paul Simon-ish. De nye skivene med afrikanske stammer og greier. Det er jo helt mongo.
(Avbryter seg selv)
- Men, altså ... det sier jo kanskje noe om oss også, da. Og om vår kjennskap til noe annen musikk enn europeisk. Vi må sammenlikne world music med Paul Simon, liksom. Litt trist egentlig.

Andreas
- For ikke å glemme Youssou N'Dour!

Martin
- Hva med Neneh Cherry?

Andreas
- Er ikke hun svensk 'a?

Martin
- Timbuktu og Neneh Cherry - det eneste world music-aktige vi veit om er svensk!

Andreas
- Sverige er verden, liksom. Hahah, kjipt!

Timbuktu gjør en grell versjon av Stirra Ner, glemmer vers og refreng og er generelt temmelig ute av det. I overkant funky. Låter som en stor masse av funk uten noen kanter. Halvdødt. Fortsetter langt inn i Det Løser Sej. Stemningen i sofaen synker betraktelig. Sakte demrer det for guttene at de kanskje egentlig har fått nok funk for i dag.

Andreas
(Sukker. Dampende på en sigarett på brannbalkongen)
- Hadde man enda vært på konserten hadde det kanskje funka. Men altså, man mangler 15 øl og en hasjrøykende klovn ved siden av seg. Det er tross alt ikke såååå jævla moro å se Timbuk i gjøgler-baris i åtte låter, når du VEIT at blåserne kommer i refrenget og gitaren i verset. Litt av nyhetsverdien forsvinner, liksom forklarer en røykende Andreas fra ute på verandaen.

Den resignerte stemninga har satt seg i rommet. Plotten tjocknar låter som de foregående låtene. Andreas og Thomas begynner å bli noe leie. Det dras sammenlikninger til intro og outromusikken til Den store klassefesten. Med The Botten is nådd, og med en langt mer kantete klassisk hip-hop oppbygning, gnistrer det i barneøyne igjen.

Andreas
(Høytidsstemt)
- Endelig! Veit du hvor lenge jeg har ventet på den låta her? Hele Botten-skiva er så bra! Hele greia er så bra! Det her er faktisk sinnsvakt kult.

Oavsett vad. Martin fryder seg.

- Denne låten er skikkelig skjærgårdsfølelse!

Andreas
(Gremmer seg, mumlende)
- Det må jo bare være den jævligste følelsen ever...

Martin
(Insisterende)
- Tvert imot, skjærgårdsidyll og Timbuktu er blant det beste livet har å by på.

Sistelåt Alla vil til himmelen... forbigås i stillhet. Kommentarer om at man tydeligvis ikke klapper inn folk til ekstranummer på en DVD. Ektranummerene finnes på en annen meny av uvisse grunner. Fomling med mye banning.

Første ekstrasporet er Hjälp Då Brinner med Promoe fra Looptroop. Sofaen fylles av glede.

Andreas
(Feststemt)
- Gammel Timbuktu er så bra! Det er revolusjonært og herlig. Også looptroop. Så bra!

Stemninga fortsetter å stige med Ring Snuten m/Promoe og Supreme.

Andreas
- Fy faen for en låt. Det her er så sinnsykt, sinnsykt bra! Promoe er så tight! Helt vanvittig.
(Hiver etter pusten, skriker nesten)
- DVD-ens desiderte høydepunkt! Gutta er så utrolig bra live! Fy faen. Jeg husker når den låta her kom. Jeg var 14, vettu. Satan. Det her redder jo dagen så sinnsykt. Og Chords backer like tight på Promoe sine linjer. Hvilken hverdagshelt!

Det kan ikke vare. Etter oppturen kommer to unødvendige spor. Særlig siste låt ut, Kamrater, skuffer guttene.

Martin:
- Det minner meg om en Melodi Grand Prix-låt.

Andreas
- Det minner meg om noe jeg har fortrengt i barndommen.

Etter litt fram og tilbake kommer de fram til at de begge sannsynligvis tenker på en svensk fotballlåt fra 1994 hvor Thomas Brolin hopper rundt og er tjukk og jævlig.

Martin
(Oppsummerende, analyserende)
- Litt kjipt med den slutten. Og de lange funkpartiene. Men det er jo bra da.

Andreas
(Rørende enig)
- Det er jo det. Men funkpartiene blir for formløse i lengden. Dessuten er det kjipt at han ikke drar Ett Brev og Jag Drar og Wåtts Dö Mådderfakking Diil og de låtene der. Som er klassikere. Men altså.. Det som er bra er jo veldig bra. Det mindre bra er dessverre litt forutsigbart.

Etter den middelmådige avslutningen blir dokumentaren et desto høyere høydepunkt, spesielt i og med at den starter med innspillingen av nettopp Ring Snuten. Martins interesse øker betraktelig. Han kroer seg:

- Kult å få se det her! Å få være med på produksjonen og greier. Se favorittlåta di bli laget, liksom. Fuck å være på konserten. Det er HER vi skulle ha vært. I Promoe sitt skitne hjemmestudio når de gjorde Sedlighetsroteln for første gang.

Klippene som viser Timbuktu som 17-åring etter sine første konserter har også underholdningsverdi utenom det vanlige. Martin og Andreas sitter som fjetret. Delen hvor Timbuk forklarer litt om hver låt han har gjort med sammen med Måns i Breakmecanix - Timbuktus faste produsenter - trekkes spesielt frem.

Dokumentaren inneholder i tillegg også en del klipp fra innspillingen av det siste albumet i Afrika og en utrolig festlig scene hvor Timbuktu og crewet kjører hjem fra en eller annen festival.

Alt i alt en fet dokumentar som vi ikke røper altfor mye ifra, rett og slett fordi det ville være dårlig gjort.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Tanakh - Dieu Deuil

(Alien8)

Som Tindersticks på bærtur eller Calexico med solstikk? Eller Morricone som lurer Nina Nastasia til sengs etter å ha gurglet bongvannet til Molasses?

Flere:

Brandy - Full Moon
Annar Follesø & Björn Nyman & Christian Ihle Hadland - Bartók