cover

Draft 7.30

Autechre

CD (2003) - Warp / Voices Music & Entertainment (VME)

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Elektronisk

Stiler:
Eksperimentell / Techno / IDM

Spor:
Xylin Room
IV VV IV VV VIII
6ie.Cr
Tapr
Surripere
Theme of Sudden Roundabout
Vl Al
P.:Ntil
V-Proc
Reniform Pulse

Referanser:
Aphex Twin
Arovane
Gescom

Vis flere data

Se også:
Confield - Autechre (2001)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Et solid album uten de helt store overraskelsene.

Kompleks og tiltalende. Autechre bukter seg videre.

En veksling mellom melodiøse, ofte melankolske klanger, spunnet rundt elastiske rytmer og arkitektonisk dristige strukturer på den ene siden, og en åpenhet i uttrykket som beveger seg like fritt innover som utover på den andre, er til sammen noe som kan sies å karakterisere Autechres siste album Draft 7:30, og store deler av gruppens senere utgivelser.

Med hardcore-singelen Cavity under navnet M.Y.S.C.B. og debuten Incunabula som Autechre i 1993, har duoen gått fra behagelig og tilgjengelig elektronika med røtter i hip-hop og acid-house, til dagens mer utforskende og eksperimentelle uttrykk inspirert av komponister som bl.a. Iannis Xenakis og Tod Dockstadter. Et stadig mer fokus på interaksjon mellom klang, melodi og rytme - deres alltid bevegelige relasjoner og tilsynelatende glidninger over i hverandre - krever mer av lytteren i form av konsentrasjon og aktiv lytting enn hva som var tilfelle i tidligere utgivelser, som f.eks. Amber og Chiastic Slide, hvor en intrikat, men behagelig rytme uproblematisk og lett glir inn i lytterens bevissthet. Med 2001-utgivelsen Confield og EPen Gant_z Graf fra 2002, beveget Autechre seg enda lengre fra det opprinnelige uttrykket og åpnet porten for en friere behandling av lyd og struktur enn gruppen til da hadde beskjeftiget seg med. Årets utgivelse fortsetter i samme landskap som disse senere produksjoner åpnet opp, men mister her noe av drivet og friskheten og føles mer anonym, uten at det går på bekostning av kvaliteten og dyktigheten i utførelsen.

Albumet, som består av tolv spor med kryptiske titler som V-Proc, P.:Ntil og Vl Al for å nevne noen, begynner forholdsvis rolig med Xylin Room. Et spor hvor pulserende og seige rytmer, omgitt av flere lag subtilt plasserte detaljer, støtvis roteres inn i dunkle metallklanger og behagelige melodiflak. Et spor som elegant og sømløst etterfølges av IV VV IV VV VIII – der lange ujevne klanger, små hissige rytmeklynger og antydende melodifragmenter snøres sammen til bølger av utilnærmelige toner. Noe som åpner opp for den underfundige Tapr, som etter å ha blitt avløst av den rytmisk fengslende 6ie.Cr, lar virrende melodiklanger klumpe seg sammen til rytmer for deretter å la de flyte ut, dirre og forandre fasong. Alt sammen beskrivelser som er representativt for platen i sin helhet, og som de resterende spor bærer avtrykk og avskygninger av. Et formuttrykk som er godt visualisert i albumets omslagsbilde, der svarte, grå og hvite frittsvevende linjer elegant slynges inn i ett sølvhvitt metallisk skjellett, hvis fremtoning fremstår som massiv og kompakt, men som i detaljene synes å ha til hensikt å undergrave enhver form for stabilitet, ro og orden. En helhetsbeskrivelse som også er dekkende for avslutningssporet Reniform Pulse. Et spor som peker tilbake til 1998-utgivelsen LP5, og som avslutter albumet like utvungent og naturlig som det begynner.

Flere har påpekt hvordan en for høy grad av kompleksitet er ødeleggende for andre aspekter ved musikken enn det rent intellektuelt stimulerende, og at for mange inntrykk på en gang kan virke bedøvende og hemmende på mottakeren heller enn engasjerende og befriende. Et synspunkt som kunne vært brukt mot Autechre, hadde det ikke vært for at gruppen behersker balansegangen mellom det kompositorisk komplekse og det emosjonelt interessante på en særdeles god måte. Noe som kanskje ikke kommer så tydelig frem på årets utgivelse, men som like fullt er tilstede. Og da spesielt i et av albumets høydepunkt, den nesten 12 minutter lange Surripere, hvor hemmelighetsfulle klanger, små behagelige melodibølger og et pulserende rytmelandskap utfolder seg på en måte som i det ytre både er fengende og engasjerende. Et stykke som danner midtpunktet i et album som forutsetter konsentrert og aktiv lytting, hvis man skal klare å fange opp alle de formløse bruddstykker og flyktige fragmenter som er bakt inn i samtlige av albumets tettvevde, tyktflytende spor. Et album som kan føles litt anonymt, men som i detaljene er mer levende enn albumet som helhet kan gi inntrykk av.

Artikler, nyheter


Genesis 1969-1977

En kort gjennomgang av Genesis sine mest sentrale plater i perioden 1969-1977, av Geir Levi Nilsen

Groovissimo


Paganus - Skogsrock

(Earthwood)

Paganus' kraftige, men klare øko-folk-rock brygg oppmuntrer villmennesker til ringdans i solsirkler over hele Skandinavia.

Flere:

The National - High Violet
Loscil - Triple Point