cover

List of Lights and Buoys

Susanna and the Magical Orchestra

CD (2004) - Rune Grammofon / ECM

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Elektronisk

Stiler:
Standards / Alternativ / Minimalisme / Visepop / Sakral

Spor:
Who Am I
Jolene
Turn The Pages
Friend
Hello
Believer
Sweet Devil
Baby
Time
Distance Blues and Theory
Go

Referanser:
Sidsel Endresen
Björk
Stina Nordenstam
Anne Marie Almedal

Vis flere data

Se også:
Melody Mountain - Susanna and the Magical Orchestra (2006)
3 - Susanna and the Magical Orchestra (2009)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Fairytales - Part 2

En solid dose postmoderne Las Vegas-lounge for velsituerte husstander.

Kjøp denne plata. Ikke diskuter, bare gjør det, jeg skal komme tilbake til hvorfor senere i teksten.

Skiva på plass i spilleren?
Ok, snurr i gang første spor, ta horisontalen og nyt roen i påvente av den diskrete eksplosjonen som slår inn ved 2:44. På netthinnen, bak lukkede øyne, føder disse frekvensene et slow motion-scenario - en liten film der en rakett sakte stiger til værs, eksploderer mykt i en skinnende, ekspanderende krysantemum-form, hvorpå gnistene langsomt fader ut mens de trekkes tilbake, ned mot bakken. Wow, sånt skjer ikke så ofte på plate, men, du å du, så deilig det er.

Adjektivet 'naken' er en svært lettomsettelig anmelderfloskel i omtaler av påtagelig lavmælt musikk. List of Lights and Buoys er en plate som har fått meg til å fundere litt på dette ordet - og den unyanserte bruken av det. Sånn jeg ser det har "naken" to vesentlig forskjellige betydninger når det brukes som beskrivelse av musikk: Du har 1) naken som i instrumentalt minimalistisk, en forståelse som har en synonym betydning i klisjéer som for eksempel "intimt lydbilde", eller tidligere nevnte "lavmælt". Vi snakker altså strengt tatt om en teknisk/estetisk beskrivelse av musikken.

Dernest har du 2) naken som i utleverende, en forståelse som i større grad trekker veksler på sårbarheten i det å bokstavelig talt stå avkledd foran andre. Her trekkes ordet over i en beskrivelse av den mellommenneskelige risikoen ved sjelelige avsløringer, settinger der man gir til kjenne sider ved seg selv som kan gi feedback av uberegnelig, kanskje ubehagelig art: Sinne, kvalme, beruselse, indignasjon, pinlighet, og ikke minst; forståelse. "Sjelelig intimitet", altså. Sånt er langt mer skummelt, både for oss som lytter og for musikeren.

Poenget mitt med dette er kort og godt: Ikke sett et automatisk likhetstegn mellom "lavmælt" og "utleverende" i beskrivelse av musikk.

Denne platedebuterende duoen, bestående av Susanna Wallumrød og Morten Qvenild, legger her ned et lavmælt og estetisk utsøkt album i samspillet mellom nydelig vokal og kontemplative keyboard-akkorder. Det er rett og slett et forbannet lekkert album å slenge seg på ryggen og la hodet drodle abstrakter til - temposenkende og beroligende som uttrykket er. Nerveflerring, eller berøring gjennom utlevering, det finner jeg imidlertid lite av. I forbindelse med ovenstående punkt 2 føler jeg ikke at jeg blir spesielt kjent med verken Wallumrød eller Qvenild som mennesker. De beveger seg aldri på eller over kanten av mitt innerste følelsesregister. Men å gi meg behag, deilig søvndyssende, tankespinnende behag, det gjør de.

I strengeste forstand er for øvrig ikke List of Lights and Buoys et duo-album. Produsentene Helge Sten (Deathprod) og Andreas Mjøs legger begge inn betydelige bidrag av elektronikk og manipulerte instrumenter i lydbildet, dog uten å forstyrre Wallumrøds og Qvenilds minimalistiske kjerne. Du vil etter hvert oppdage at materialet faktisk er langt mer klangsammensatt og har flere forskningsmuligheter enn det gir inntrykk av i de første gjennomspillingene. Jeg tror derfor at følelsen av å være naken, i en utleverende forstand, vil slå inn i betydelig større grad når duoen alene legger ned dette materialet foran et levende publikum.

Vanligvis pleier jeg å trekke fram noen enkeltspor for eksemplifisering og utdypning. I dette tilfellet velger jeg å la dette ligge, rett og slett fordi jeg føler at helheten i denne plata er viktigere enn de 11 delene den består av. Jeg vil imidlertid rette en stor takk til duoen for å løsrive Jolene fra countrypop-rammen i Dolly Partons original. Under et sparsommelig tonevalg faller den her på plass som en langt mer sår og tankevekkende låt, som har innhentet hodet mitt hver eneste dag i de siste ukene. (Nytere av Motorpsycho kan for øvrig sjekke ut noen slående likheter med Sister Confusion-versjonen som ble lagt ned på Mountain EP (1993).)

List of Lights and Buoys slår seg aldri inn som noe genialt eller originalt verk i min platesamling. Til det blir referansene for mange og konkrete. Det er nok mest tilfeldig, men jeg hører klart Björk, Baxter, Stina Nordenstam, Anne Marie Almedal og Sidsel Endresen, masse Sidsel Endresen, oppe i dette. Men en ting skal de virkelig ha rikelig med ros for: Wallumrød og Qvenild rendyrker en lavmælt intensitet der viljen til å berøre er til stede i hvert spor. Og selv om de for min del ikke helt evner det i hver låt, vinner de meg på en overordnet tålmodighet som strekker seg hele plata igjennom.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Haust - Powers Of Horror

(Fysisk Format)

Jeg vet ikke hvem som stjal kosebamsene til denne gjengen da de var små, men frustrasjonen det ledet til gjør at de fortjener medaljer.

Flere:

The National - Alligator
Gluecifer - Automatic Thrill