Haus Der Lüge

Einstürzende Neubauten

CD (1989) - Some Bizarre / Plastic Head / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Berlin Rock City

Industrirock-konsentrat av ypperste merke.

Av Anthon Andreassen

15.01.2007

De fire første platene hadde gjort Einstürzende Neubauten til et internasjonalt fenomen og et lokomotiv i tysk musikk. Og statusen var vel fortjent: I snart ti år hadde man utfordret både seg selv og lytterne, og samtidig sørget for å være i konstant bevegelse for ikke å bli fanget av sitt eget skyts mot konvensjoner og vanetenking.

På Haus der Lüge overrasket Neubauten igjen: De åpnet døren på vidt gap for det tradisjonelle rock-publikummet.
Mange hadde allerede begynt å fatte interesse for bandet gjennom Bargelds befatning med Nick Cave og The Bad Seeds, men langt flere skulle slutte seg til nå som Einstürzende Neubauten skapte en formel for industrirock som band som Rammstein og Marilyn Manson skylder dem livet for, mens allerede trofaste følgesvenner som Ministry og Nine Inch Nails noterte så blekket sprutet.

Det er en kløktig konstruksjon: Der man tidligere hadde servert utbroderte støyeksperimenter og komposisjoner, ofte uten noen tydelig definert struktur, leverer bandet nå en drøy halvtime (reissuen har bonusspor som gjør den et kvarter lengre) som låter tett, samspilt og eksplosivt. Helt uten overflødig fett.

Etter Bargelds spoken word-intro (ikledd korte, men intense kaskader av støy), hugger Feurio! tak i deg. Milevis unna den lagvise oppbyggingen fra Hospitalstische Kinder/Engel Der Vernichtung eller støylandskapene fra Das Schaben, setter den avgårde i et rasende tempo. Begrep som "industrial dance" og "death disco" er brukt tidligere om bandets lek med ilden: "Du bist das Licht der Welt/mit dem wir uns vermischen(...)/leicht entflammbar und brisant/unstillbar wenn entbrannt/für König Feurio!"

Feurio! er en sjarmoffensiv, men den er langt fra alene. De fleste sporene på platen kretser rundt fire minutter, med tradisjonell oppbygging, middle eights og refrenger.

Unntaket er senterpartiet Fiat Lux, som strekker seg over tolv og et halvt minutt. Etter at en sverm summende bier har holdt hoff de første 25 sekundene, skyller behagelige bølger av keyboard ut av høytalerne. Boblen holder i drøye fem minutter før det begynner å knirke. Etter at taktfast trafikkstøy gradvis har tatt over, eksploderer det hele i noe som minner om et apeberg med perkusjon i ryggen.

Her er flere klassikere: Tittelsporet viser hvilken mektig kraft Neubauten er når alle trekker i samme retning. Her er overganger, temposkifter og nok lyd til å fylle en karriere.
"Erstes Geschoβ:/Hier leben die Blinden/die glauben was sie sehen/und die Tauben/die glauben was sie hören" messer Bargeld i det som vanskelig kan tolkes som annet enn en allegori over Den guddommelige komedie. Men der Dante finner veien gjennom paradiset til visjonen av Gud, ender Bargelds gud med å skyte seg selv.

Schwindel bruker glass og hermetikkbokser til å piske opp et nesten reggae-aktig groove, mens Der Kuss viser at Bargeld har plukket opp et og annet fra Nick Cave i form av et enkelt, men samtidig storslagent arrangement (du leste riktig) med pianoet som bærende element. Riktig flott er det.

Alt er riktignok ikke i fyr og flamme. Ein Stuhl In Der Hölle låter mer som en drikkevise enn en industrirock-klassiker, mens Partymucke er en lydcollage som aldri blir noe mer enn nettopp det, selv om begge gir lytteren en kjærkommen mulighet til å trekke pusten under (og etter) slagene.

En annen innvending - som føles litt smålig all den tid bandet åpenbart har en hensikt med det - er at et strengt disiplinert Neubauten legger bånd på en av sine fremste styrker, den (genialt) uregjerlige rytmeseksjonen til Einheit og Unruh. Ja visst, her er rytmespor som rager blant det mest teknisk krevende bandet noen gang har gjort (og det sier ikke lite), men man tar seg i å savne spontaniteten fra de første tre platene. Smak og behag.

Med Haus der Lüge var ringen på mange måter sluttet. Einstürzende Neubauten hadde holdt sin del av avtalen. De hadde revet ned konvensjonene, fjernet melodiene og knust instrumentene. Bare for å bygge alt opp igjen i et bilde som har i seg krautrockens dynamikk, punkens energi og evnen til å kombinere det eksperimentelle med det tilgjengelige.

De siste 18 årene har bandet tredd i finstasen, og har ved siden av stadig flere sideprosjekter eksperimentert både med elektronikk (Tabula Rasa) og stillhet (Silence Is Sexy). Nysgjerrige kan med hell starte med samleplatene Strategies Against Architecture 1, 2 og 3, som på fortreffelig vis samler høydepunkter, liveopptak og b-sider fra hele bandets karriere.

Faller disse i smak er det bare å plukke opp Zeichnungen des Patienten O. T., Halber Mensch, Fünf auf der nach oben offenen Richterskala og Haus der Lüge.

Klassikere, alle som én.

Groovissimo

Neurosis & Jarboe - Neurosis & Jarboe

Legg to pinner i kors. Ta et hvitløksbad. Be din siste bønn. Dørene til mørkets rike skal nå åpnes og du inviteres med inn.

Flere: