cover

Split Decision

Steve Morse Band

CD (2002) - Magna Carta

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Jazzrock

Spor:
Heightened Awareness
Busybodies
Marching Orders
Mechanical Frenzy
Great Mountain Spirits
Majorly Up
Gentle Flower - Hidden Beast
Moment's Comfort
Clear Memories
Midnight Daydream
Black Porch
Natural Flow

Referanser:
Dixie Dregs
Kansas
Deep Purple
Lynyrd Skynyrd
Mike Oldfield

Vis flere data

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Morse flyr igjen - ingen over, ingen ved siden!

Gamle guder dør ikke, de gjør bare noe annet en stund.

Det begynner å bli lenge siden jeg hørte noe fra Steve Morse nå. Jeg hadde nesten gitt opp håpet om å noen sinne få høre et soloalbum fra den kanten igjen, så opptatt som han har vært med Deep Purple, Dixie Dregs og alle de andre bandene han har vært medlem av, i tillegg til alle gjesteopptredene hos alle mulige artister fra Liza Minelli til norske Torden & Lyn. Og som det ikke er nok er mannen faenmeg trafikkpilot også.

Men i fjor gikk han i studio igjen med sitt eget Steve Morse Band. Og resultatet er 100% Steve Morse. All ære til både Deep Purple og Kansas, men Steve Morse som soloartist går flere ganger utenpå det aller meste jeg har hørt fra den kanten i de siste årene. Og om du sammenligner Morse med andre gitarhelter, ja, så går han utenpå dem også.

Det er vanskelig å sette Steve Morse Band i bås. Jazzrock er kanskje det mest dekkende begrepet, men egentlig er det ikke jazzrock Morse driver med. Fusion er kanskje et annet begrep som kan brukes, men det treffer liksom ikke helt det heller. Fusion leder tenkene hen på gitarister som Vinnie Moore og Tony MacAlpine, og å putte Morse i samme kategori som dem faller ikke så rettferdig ut for dagens mann.

Det finnes spor av det meste hos Morse. Klassiske progresjoner, powerchords, mixolydiske skalaløp og synkoper. Noe av det er typisk for fusion, noe er typisk for jazzrock, og noe er bare typisk for Morse selv. Kanskje spesielt de sinnsykt raske fadene han bruker. Låtene hans fades ikke rolig ut, de nærmest slås ihjel i slow motion.

Men tilbake til plata: Det som er mest iøynefallende (iørefallende?) er hvor utrolig samspilt dette bandet er. For det er et band det dreier seg om; Dave LaRue og Van Romaine er mer enn bare backingband for en fryktelig god gitarist - de bærer sine deler av resultatet på lik linje med Morse selv, og jeg har vanskelig for å se for meg at resultatet ville vært like godt med en annen bassist og trommis.

Dette kommer blant annet til syne gjennom låtarrangementene; Morse er ingen gjerrig gitarist - i betydningen at han gjerne deler scenen med de andre musikerne i bandet, og - i motsetning til en del andre gitarister vi kjenner - ikke på død og liv skal ha spotlighten på seg selv. Både LaRue og Romaine får vise seg fram - om enn ikke så mye at fokuset forsvinner helt. Det de gjør fungerer innenfor det musikalske temaet i den enkelte låt, og resultatet blir derfor helhetlig. Ikke noe "Åh, faen her er sjansen min og nå må jeg bare spille som pokker for å vise hva jeg kan" her i gården, nei. Ego er tydeligvis noe for dårligere, eller i alle fall mindre selvsikre, musikere.

Ta låta Busybodies, for eksempel. Låta er er en duett mellom Morse og LaRue, og er et eksempel på hvordan man kan gjøre svært spennende ting med en gitar, en bass, en stødig trommis og litt klassisk utdannelse kombinert med en tilsynelatende uendelig utforskertrang. Det er mulig man må være gitarist for å sette pris på det - låta er egentlig ganske stillestående - men samtidig teknisk brilliant.

Den matcher da også godt låta Marching Orders, en låt som sannsynligvis kommer til å få Kansas-fansen til å smile. Også denne låta er et eksempel på hvor viktig det er å ha med seg en bassist som vet hva han holder på med. Her er bassen i større grad et soloinstrument enn en del av kompet. Hør på den, så skjønner du hva jeg mener.

Great Mountain Spirits er noe helt annet enn de allerede nevnte låtene. Dette er en rolig sak med noen sære fuzzgreier i breakene. Symfonisk, men likevel laidback. Kan kanskje minne litt om Mike Oldfield, men ikke like svulmende og repetitiv.

Den morsomste låta - men langt fra den mest spennende - er Back Porch, en akustisk bluesgreie som høres ut som det den gir seg ut for å være: Et bluesriff spilt av en svært flink jazzrockgitarist. Okay, blues er det ikke, men likevel...

Split Decision er ikke Morses beste soloskive. Både The Introduction (1984) og Stressfest (1996) scorer høyere på barometeret mitt. Men det er gullkorn her. Ganske mange, også. Nok til at du tåler å høre på den fra Oslo til Fredrikstad og tilbake igjen uten å gå lei, i alle fall. Og det er mer enn jeg kan si om mange andre plater jeg har hørt.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Wavves - Wavvves

(Fat Possum)

14 låter om å ikke passe inn, og det passer helt glimrende!

Flere:

Foster The People - Torches
Beach House - Beach House