Lovesexy

Prince

CD (1988) - Paisley Park / Warner Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

The White Album

Som et ekko av The Second Summer of Love leverer Prince nyfunnet frelse til sine apostler.

Av Tom-Erik Lønnerød

05.10.2002

Lovesexy er på mange måter Princes White Album (uten øvrige sammenlikninger med The Beatles). Etter det forkastede, og mørke, Black Album på tampen av 1987, finner Prince tilbake til lyset året etter og slipper Lovesexy som en vårkåt og nyfrelst guttunge. Det er tydelig allerede på åpningslåta Eye No, at Prince strutter av spilleglede og inviterer med seg bandet i studio for feiring av frelsen. Det har opptil nå i mannens karriere ikke vært altfor mange album der gruppefølelsen dominerer, og det er ingen hemmelighet at Prince ikke alltid har omringet seg med de mest talentfulle folka i klassen. Det er viden kjent, og en del av mannens image, at han er et komplett ett-manns-band og liker å ha full kontroll i studio. Det er derfor meget forfriskende å oppleve at han tar med seg bandet fra Sign O The Times-turneen i studio på åpningslåta. Live-i-studio-følelsen fordufter på neste spor, og første singel fra skiva, Alphabet St. Her er Prince tilbake i ensom majestet, og eneste gjest på sporet er danseren Cat, som gjør en slags rap over Princes bassfingring. For ihuga Prince fans bød singelen og den medfølgende videoen på hint til det myteomspunnede Black Album. I et nanoseksund kan man lese en melding fra Prince i videoen (dette var i en periode hvor Prince kun gav intervjuer til Rolling Stone Magazine hvert skuddår); "Don't buy the Black Album. I'm sorry."

På andre singel fra skiva, Glam Slam, er gruppefølelsen tilbake, og Prince griper begjærlig til gitaren på samme måte som på Sign O The Times-singelen I Could Never Take The Place Of Your Man. Gjennomgående er Lovesexy det mest gitartunge albumet Prince har levert siden Purple Rain. Glam Slam er en krevende låt til singel å være, og byr ikke på det samme hitpotensialet som Alphabet St. Her er det i større grad bandet som presenteres, og singelen akkompagnerer Princes meget suksessfulle turné i Europa sommeren 1988. I mitt hode er bandet som backer Prince i denne perioden det beste mannen har stabla på beina. Følgesvennen Dr. Fink på tangenter gjør som alltid en glimrende jobb når han får sjansen til å vise seg frem, som i etterspillet til Glam Slam. Gjennomgående er Sheila E. og blåserekken, bestående av Eric Leeds og Atlanta Bliss, de største talentene som har omringet Prince på scenen. Blåserekken har fulgt Prince siden Parade-innspillingen og Sheila E. har vært i kretsen rundt Prince siden tidlig 80-tall. Boni Boyer ble introdusert på Sign O The Times, men dessverre får ikke hennes vokal like stor plass på denne skiva som hun gjorde da Lovesexy ble transformert til Livesexy.

Anna Stesia understreker mannens nyfunne lys, og er strake motsatsen av det meste som skjer et halvt år i forveien på Black Album. Som alltid når Prince flørter med religiøse undertoner er det en dobbelthet som kan gjøre enhver utsultet tenåring forvirret; "Maybe I could learn to love the right way, the only way. Perhaps you could show me, baby". I Princes ekstatiske positivitet lanseres begrepet New Power Soul på låta Lovesexy, og albumet er spekket med andre "catchphrases" som gjorde inntrykk på mitt unge sinn. I LPens dager åpnet Lovesexy side to av utgivelsen, som et speilbilde av åpningslåta Eye Know. Basslinjene er til forveksling like, og stemningen er noe av den samme forventningsfulle som man finner innledningsvis. Prince lar den karakteristiske, forvrengte gitaren fly som aldri før på plate, som akkompagnement til sin egen forvrengte vokal.

Intet Prince-album er komplett uten en sukkersøt og ladet ballade; der Sign O The Times leverte Adore og Purple Rain, The Beautiful Ones, dukker When 2 R In Love opp på Lovesexy, som eneste overløper fra Black Album. Mot det som høres ut som et helsyntetiske bakteppe, varierer Prince vokalen fra den kjente falsetten til hans mørke snakkestemme (Can you hear me?). Personlig har balladene til Prince aldri pirret meg noe særlig, og i mine ører faller When 2 R In Love i samme repeterende felle som veldig mange andre av hans ballader. I Wish U Heaven ble valgt som tredje og siste singel fra skiva. Igjen er det overraskende mye gitar i lydbildet til å være en popsingel, men den har også en hook som løfter refrenget opp i pophimmelen. Albumversjonen er kun første del av en et kvarter lang innspilling som er å finne på CD-singelutgivelsen, og inneholder en forlenget gitardel som gjenspeilet den versjonen som ble fremført i konsertsammenheng.

Positivity avslutter albumet, og den er i mitt hode tidenes beste Prince-låt. Med unntak av enkeltstående låter spredt utover karrieren, er ikke Prince kjent som den mest dyptpløyende tekstforfatteren, men Positivity tar opp problemstillinger som dominerte USA i 1988. Fra HIV og narkotikaproblematikk, til økende kriminalitet og hjemløshet i den amerikanske gettoen. Positivity er et oppgjør med våre indre demoner personifisert av Spooky Electric; "In every man's life there will be a hang up / A whirlwind designed to slow you down / It cuts like a knife and tries to get in you / This Spooky Electric sound / Give up if you want to and all is lost / Spooky Electric will be your boss." Endelig står Boni Boyer frem, og leverer vokal som passer godt til gospel-estetikken som bærer låta frem. I etterpåklokskapens lys står Positivity frem som slutten på en Prince-era som har dominert hele 1980-tallet og som han, så langt, ikke har greid å gjenskape på plate.

Groovissimo

Paul Weller - Catch-Flame: Live at The Alexandra Palace

Ein maktdemonstrasjon frå første til siste tone. Det er sjeldan livealbum leverer så godt som dette gjer. Ein moderne klassiker.

Flere: