Going Nine Ways From Wednesday

Anne Marie Almedal & Erik Honoré & Jan Bang & Nils Chr. Moe-Repstad

CD (2001) - Pan M Records / Voices Music & Entertainment (VME)

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Vokal arkitektur

Wide open spaces - and visions that amaze us.

Av Øyvind Adde

19.02.2002

På grunn av tidsmangel ga jeg faktisk denne skiva videre til en av de øvrige skribentene. Bare to dager senere kom den i retur med meldingen "Jeg tror nok dette er mer for deg." Det er jeg nå veldig takknemlig og glad for, Hr. Lønnerød:-)

Jo da, jeg er riktig nok en av de som med stor nytelse satte til livs brorparten av Velvet Bellys utgivelser på 1990-tallet, en åpenbar link som bare må nevnes i og med Anne Marie Almedals grasiøse og fokuserte nærvær på denne skiva. Det samme gjelder også produsent Erik Honoré som, som kjent, styrte spakene på samtlige av dette bandets produksjoner. Bortsett fra det kan vi bare med en gang feie bort Velvet Belly som referanse for det som foregår på Going Nine Ways From Wednesday - dette prosjektet er forankret i et helt annet lydunivers og står på helt andre og langt mer eksperimentelt skjelvende føtter.

Going Nine Ways... er andre utgivelse i en serie konseptskiver, under prosjektnavnet Panavizion Series, initiert av de to sørlandske produsentene Erik Honoré og Jan Bang. I presseskrivet som følger CDen står målet med prosjektet beskrevet som: "...å utforske et musikalsk landskap der jazz, elektronica og annen samtidsmusikk møtes på likefot, med klanger, sound og atmosfære i fokus.". Den første utgivelsen i serien, Birth Wish, der duoen førte et spennende og minimalistisk samarbeid med Christian Wallumrød på piano og Arve Henriksen på trompet, ble utgitt i 2000. Dette var dog ikke første gang herrene Bang og Honoré førte et nært samarbeid. Allerede i 1992 ga de ut Imaginary Borders under prosjektnavnet Room. Uten å legge for mye vekt på dette albumet, med sitt noget klang- og pop-ambisiøse innhold, kan vi muligens likevel si at det var en slags forløper til Panavizion-serien. Så vidt meg bekjent hadde ikke Honoré og Bang noe offisielt samarbeid etter Imaginary Borders. Årene fram til etableringen av Panavizion har de brukt til å utvikle kunnskapene rundt lydproduksjon på hvert sitt hold. Jan Bang sitter nok på den mest kjente CVen med produsentrolle på verker signert D'Sound og Bertine Zetlitz, samt gjennom utstrakt livearbeid med en rekke elitenavn fra Norges jazz- og elektronicaelite.

Nok en gang må jeg bare be deg slette eventuelle referansemodi ovennevnte navn må ha fremkalt. Going Nine Ways... viser at Bang og Honorés respektive fordypninger på området lydproduksjon underbygger hverandre gjensidig og smelter sammen med en organisk naturlighet. Honoré har spesialisert seg på livemiksing og -produksjon, mens Bang har blitt en kløpper på livesampling, noe mange har kunnet bevitne under konserter der han har hentet ut biter fra medmusikere og sendt de tilbake som groovy loops og fundamenter for videre improvisasjon. Under Panavizion har de så langt latt minimalisme være et grunnleggende premiss, og ikke minst en utfordring, for utfoldelsen, og i dette tilfellet er Almedals stemme faktisk den eneste lydkilden det arbeides med.

Jeg ser for meg at innspillingen av denne plata har fortonet seg som en formidabel tennismatch - endog en double: Lyriker Moe-Repstad server (og går og setter seg), Almedal kvitterer med en backhand med skru, Bang løper ut i høyre hjørne, får ballen over nettet i en høy lobb, Honoré svarer med en knallhard smash ooooooog, DEN ER INNE! Fifteen-love og ny serve til Moe-Repstad. Den eneste forskjellen er det faktum at alle de fire bidragsyterne på Going Nine Ways... faktisk vinner (noe de vanskelig kunne gjort i denne analogien).

Med tanke på minimalismens iboende skjørhet er det nesten overraskende befriende å høre at skiva som helhet har blitt beint fram brutalt vakker. Honoré og Bang iakttar Almedals stemmebruk med argusører, hører muligheter i hver diksjon, hvert pip, hver langstrakte tone, hvert ord. I noen tilfeller bygger de mektige og robuste romanske hvelv, i andre reiser de gotisk taggete klangkatedraler. I ett øyeblikk skrur de tonene mot det evige bruset, mot ambient à la Deathprod. og Biosphere. I det neste vrir de tørre stemmer inn i øregangene med skrutrekker.

Anne Marie Almedal forsyner duoen med et friskt og uvanlig bredt spekter av vokalklanger. Med innsatsen her peiser hun like godt ned alle veggene i båsen hun ble plassert med i Velvet Belly. Artistisk vil jeg tro at hun etter dette har fri sikt over landskapet i alle retninger, at hun har lagt en helt ny og åpen plattform for sitt musikalske virke. Tipper at arbeidet på Going Nine Ways... vil generere flere tilbud om prosjektdeltagelse etter hvert som verket spres i retning av de rette ørene både her til lands og nede på kontinentet, men jeg tviler på at det går raskt. "Smale" skiver som det her bruker gjerne litt tid på å generere en referanseposisjon.

For meg er det imidlertid like viktig at Almedal med dette refererer til spennende vokaltradisjoner som er lite ivaretatt i norsk musikkliv. Sidsel Endresens gjennomarbeidede og utfordrende vokal er antagelig det nærmeste vi kommer av sammenligninger her i Norge. Derfra må vi nok ut i den store vide verden og trekke fram navn som Diamanda Galas, Laurie Anderson og Nichole Blackman for å kunne gi et noenlunde skriftlig hint om hva som foregår på denne skiva. Dette er sikkert helt på tur, men personlig har jeg sett for meg følgende scenario i forkant av vokalforberedelsene:

Vi overvåker en opptaksprøve. Kandidaten heter Anne Marie Almedal. Sensorene er Galas, Endresen og Blackman. Kandidaten plasseres stående, midt mellom tre stoler på hvilke hver av sensorene setter seg ned med skulende blikk mot midtpunktet.

Bruk konsonantene! insisterer Galas gjennom smale lepper. Bruk vokalene! kontrer Endresen. Blackman kikker rolig på de to andre rådgiverne før hun med et skjevt smil vender seg tilbake mot Almedal med en rolig hodebevegelse: Husk, det er ordene som danner setningene, og det er setningene som danner meningene.

Almedal tar samtlige utfordringer på strak arm. Hun leverer stor vokalkunst, plukker virkemidler fra samtlige tre sensorer, men hun setter de inn i sin vokal, sin egen klang. Hun skifter fra snerrende manisk til melodisk grasiøs. Hun tømmer systemet for relevante og irrelevante frekvenser. Hun sender toner i jevne parabler gjennom lokalets funksjonalistiske firkantform, kaster nye tonebuer etter og skaper harmonier i akustikken. Hun leker fram melodilinjer, som et autistisk barn med blikket dypt fokusert på et ark fylt av usammenhengende setninger, skaper helhet og kontinuitet.

Og hun står - med glans. Inne i hodet mitt, altså, der dette bildet ble skapt :-)

Groovissimo

Bertine Zetlitz - Sweet Injections

Den hyperaktive ertekroken har funnet seg en lysere skog for utfoldelse av sjofle pek.

Flere: