cover

Musicology

Prince

CD (2004) - NPG Records / Columbia

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Pop / Funk / Rock / R'n'B

Spor:
Musicology
Illusion, Coma, Pimp & Circumstance
A Million Days
Life O' The Party
Call My Name
Cinnamon Girl
What Do U Want Me 2 Do?
The Marrying Kind
If Eye Was The Man In Ur Life
On The Couch
Dear Mr. Man
Reflection
Musicology (video)

Referanser:
James Brown
Ray Charles
Sly & the Family Stone
Earth, Wind & Fire
Prince

Vis flere data

Se også:
The Vault: Old Friends 4 Sale - Prince (1999)
Dirty Mind - Prince (1980)
Controversy - Prince (1981)
1999 - Prince (1982)
Purple Rain - Prince (1984)

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Don't call it a comeback / I've been here for years

Prince flørter med poppublikummet, på ny med tilbakeskuende funk forkledd som velkjent pop.

Anmelderens innrømmelse: Prince og hans musikk har betydd usigelig mye for min musikkinteresse og oppblomstring. Ikke bare har mesterens egen musikk gitt meg mine største musikkopplevelser på plate og konsert, han har også satt meg på sporet av artister som Joni Mitchell, James Brown, Jimi Hendrix, B.B. King og Ray Charles, og dermed utvidet min musikalske horisont. Dette har ført til at jeg har hatt (og har) tildels stor takhøyde overfor prinsens krumspring på plate.

Anmelderens dilemma: Ut i fra hvilke parametere skal jeg bedømme Prince' siste utfordring? Skal jeg gripe fatt i mannens mangslungne karriere og peke på at Musicology slår beina under alle utgivelsene Prince leverte på 90-tallet, inkludert hitalbumet Diamonds And Pearls (1991). Eller, skal jeg presisere at selv om Musicology er en sterk utgivelse, kommer den ikke opp i mot noe av det Prince leverte i storhetstiden fra 1980 til 1988, hvor utgivelsene av Purple Rain (1984), Parade (1986), Sign O' The Times (1987) og Lovesexy (1988) ruver høyest. Kan hende det er best å se til samtiden og måle utgivelsen opp i mot andre tilsvarende artister i dagens stjernekart. Av vårens store utgivelser hamler Musicology lett opp med N.E.R.D.s andre album og slår K.O. på Janet Jacksons Damita Jo allerede i første runde. Prince får dog større problemer når artister som OutKast og Alicia Keys skramler med utgivelsene sine fra 2003. Men på den annen side stjeler disse fra Prince' egne utgivelser uten skrupler.

Anmelderens gjennomgang: Albumet starter friskt nok med første singel og tittelspor i kjent Prince-stil. Grunnrisset er spinkelt i tråd med klassiske låter som 1999 og Kiss. Låta bygges opp over en bass-, gitar-, og trommeloop hvorpå Prince messer om "old school joint / 4 the true funk soldiers". Det er tilbakeskuende popfunk som låner vel så mye av James Brown og Sly & The Family Stone som av Prince' egne tidligere bravader. Faktisk lener Prince seg så mye på gamle meritter i løpet av albumet at jeg ser meg nødt til å føre ham opp som referanse for sin egen utgivelse.

Albumet fortsetter med mer bakovervendt popfunk på den hysterisk morsomme Illusion, Coma, Pimp & Circumstance. Prince leverer linjer som "She was so ugly / But rich beyond compare" med tunga godt plassert i kinnet. Disse to låtene er en god start på ethvert Prince-album, men når fallhøyden har blitt stor nok, snubler Prince med den klisjefylte rockeren A Million Days så det skrangler i det purpurfargede fundamentet. Inntrykket reddes ikke før Prince setter seg ned ved pianoet på den Ray Charles-inspirerte blueslåta Call My Name. Dette er Prince i klassisk stil ikke langt unna hans tidligere komposisjoner How Come You Don't Call Me Anymore? eller The Ladder.

Prince har mange kvaliteter som låtskriver, men det er lenge siden han har skrevet en god, klassisk rock'n'roll låt i gata til Little Red Corvette eller Let's Go Crazy. På Musicology prøver han seg med den fengende Cinnamon Girl, men resultatet blir skuffende og oppnår aldri høydene fra 20 år tilbake. Da går det heldigvis bedre på de roligere låtene: What Do U Want Me 2 Do? har blitt en av mine favoritter fra albumet etter utallige gjennomhøringer. Igjen er det en låt med en meget enkel oppbygging, hvor det høres ut som om Prince har plukket frem Linn-trommemaskinen fra fordums tider. Resultatet er avslappende hvor klassisk pop møter kjølig jazz.

Deretter går det åt skogen for min gamle helt. The Marrying Kind er en horribel rock-møter-musical-suppe som ikke hører hjemme i det offentlige lys. Og som om ikke tre minutter med denne uspiselige blandingen er nok, glir låta over i den likelydende If Eye Was The Man In UR Life. Denne delen av albumet dreper mye av den innledende entusiasmen, og bringer minner tilbake fra Prince' vandring i mørkets dal under store deler av 90-tallet. Ikke engang en storhet som Maceo Parker i blåserekka kan redde denne delen av albumet. Trist som faen.

Nå skal det mye til å redde æren for min barndoms helt. Den påfølgende On The Couch fjerner noe av den råtne eimen, men det er ikke før den håpefulle rytmen til Dear Mr. Man at jeg puster frisk luft igjen. Det er åpenbart det nedtonede uttrykket som kler Prince best på plate når for tida. Mannen har blitt 45 år og har mer enn tankeløs pop å komme med; "Ain't no sense in voting / Same song with a different name / Might not be in the back of the bus / But it sho' feel just the same". I samme gate er det den rolige Reflection som avslutter Musicologys usikre gang mot sitt endelikt.

Anmelderens konklusjon: Musicology bestreber å levere ekte musikk fra ekte musikere, og tar med dette et standpunkt i mot masseprodusert listepop og konstruerte produksjoner for et lettkjøpt marked. Ja vel, så er også hovedproblemet til Prince på Musicology at nettopp produksjonen ikke holder mål. Jeg ser frem til den dagen da Prince lar andre styre produksjonen av et Prince-album, og gir mannen en retning i musikken. Slik som Musicology presenteres i dag er produksjonen all-over-the-place (for å sitere en velkjent norsk smaksdommer), og virker som en tilfeldig sammensatt oppsamling låter. Man kan jo bare drømme om hva som ville komme ut av et samarbeid hvor Prince lar yngre krefter som ?uestlove fra The Roots, eller Andre 3000 fra OutKast ta over produksjonsspakene på et Prince-album. DET ville vært noe for funk-soldatene.

Prince er tilbake i menigmanns bevissthet og takk for det. Gjennom godt timede TV-opptredner og induksjonen i Rock'n'Roll Hall of Fame, har Prince minnet platekjøperne om hvilken fantastisk artist han er. For dem som ikke har fulgt Prince på internett de siste årene kan Musicology fungere som en reintroduksjon til hans musikalske univers, men forvent ikke en strømlinjeformet reise. Musicology byr på nok turbulens til å skremme enkelte bort, men for dem som lar seg forføre på ny er det mye mer å hente for nedlasting fra NPG Music Club.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


My Dying Bride - Songs of Darkness, Words of Light

(Peaceville)

Et album som er som et stort, deilig, blødende, åpent sår, en kjempediger, blank ny Mercedes og kjøttkakene til mor og mormor på en gang.

Flere:

Ought - More Than Any Other Day
Madder Mortem - Desiderata