cover

Volcano... Bloody Volcano

Hot Panda

CD (2009) - Mint / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Indiepop / Twee-pop / Powerpop / Casiopop

Spor:
Cold Hands/Chapped Lips
It's Worth Eight Dollars
Whale Headed Girl
I Tried Very Hard
Afraid of the Weather
Sweet Sweet Sweet
Holes
Gold Star Swimmer
O, Minoa!
Chinatown Bus
Bullhorn Romance
Sexual Frustration

Referanser:
Architecture in Helsinki
Los Campesinos
Essex Green
The Unicorns
Wolf Parade

Vis flere data

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Sukkerspinn

Popkarameller på rekke og rad fra kanadiere med sansen for utradisjonell kinamat og søte hooks.

I serien tåpelige bandnavn er Hot Panda helt der oppe sammen med Archers of Loaf, Chumbawamba, Smashing Pumpkins og The The. Ikke grensesprengende dustete i seg selv, kanskje, men Hot Panda har en opphavshistorie som burde få selv den mest velvillige trivia-geek til å krympe seg: Vokalist Chris Connelly syns nemlig at navnet på den kinesiske hurtigmatkjeden Panda Hut ga så sterke assosiasjoner til stekte pandabjørner at han bestemte seg for å kalle opp bandet etter det.

Man kunne i det hele tatt brukt mye tid på å messe om fjollete navn og titler (i tillegg til Volcano... Bloody Volcano har Hot Panda gitt ut EPen Whale Headed Girl), uten at det ville vært spesielt fruktbart. I stedet kan det nevnes at bandet spiller inspirert popmusikk, gir ut platene sine på sympatiske Mint Records og har en slags norsk link, i og med at bandet så dagens lys tidlig i 2006, da Connelly og Maghan Campbell kom hjem til Canada etter et opphold i Oslo.

I dag teller Hot Panda fire medlemmer – Connelly, Campbell, Heath Parsons og Keith Olsen – og sammen har de skrudd sammen en popbuffet som absolutt har sine øyeblikk.

Call-and-response-åpningen på Cold Hands/Chapped Lips setter tonen utmerket. Her er det handclaps, klokkespill, vimsete temposkifter og "yeah yeah yeah yeah – no no no no" til den store gullmedalje. Nok til at man skjønner at dersom man ikke liker popmusikken sin godt sukret, så bør man holde seg langt unna. Blir du provosert av band som Architecture in Helsinki og Los Campesinos! er det ikke noe å hente her.

It's Worth Eight Dollars fortsetter i samme spor, med sitt gammelmodige, teatralske driv. Connelly synger så kokett at man tar seg i å undres om dette er ment som en revy-pastisj. Snurrig moro, selv om verken kubjellene eller fransken sitter 100 prosent. Men den har om ikke annet en riktig festlig i punchline i "Your folks pay for your phone / And your dad's on the dole / And all you do is bitch."

Også Whale Headed Girl sparker godt fra seg, selv om Connellys vokal har betydelige begrensninger. Her breker han i perioder så det høres ut som om han er i ferd med å drukne. Og kanskje er det nettopp det som er poenget, der han gurgler "Into the sea where you swam / Hold your breath for as long as you can," mens lyden av hvaler på dypt vann ligger som fjerne ekko i bakgrunnen.

På i Tried Very Hard har Panda Bear plutselig forvandlet seg til Sondre Lerche, og vimser rundt på sosietetsball i litt for store, kremgule dresser. Veldig fint hvis man liker slikt: Meloditeften er upåklagelig, og det er ikke vanskelig å la seg sjarmere.

Påfølgende Afraid of the Weather og Sweet Sweet Sweet er små lykkepiller på en nostalgisk snurr, med Hollies-harmonier og gitaren godt oppe på brystet. Assosiasjonene går til omreisende tivoli, aper med lirekasser og, nettopp, sukkerspinn.

Det første radikale bruddet på formelen kommer i form av Gold Star Swimmer, som høres mer ut som Modest Mouse cirka The Lonesome Crowded West enn solskinnspop fra 60-tallet. Connelly varter også opp med et riktig lekkert gitarbrekk midtveis, namedropper Guided By Voices og demonsterer med all tydelighet at Hot Panda enkelt kunne gjort seg gjeldende som et rufsete inderockband om de ikke hadde hatt denne voldsomme fascinasjonen for gode, gamle dager.

Chinatown Bus er nok et catchy stykke popmusikk, med et gnagende orgel og et par morsomme temposkifter. Lett å like, men også fullt mulig å la seg irritere sanseløs av om man ikke er i det rette humøret. Tekstmessig kretser det rundt et av bandets (eller skal vi si popmusikken generelts) store hangups – angsten for det etablerte familielivet: Her handler det om å reise bort, fjolle seg sanseløs og dyrke friheten.

Denne etableringsangsten går i det hele tatt som en rød tråd gjennom platen: "Saw a girl I used to know / She's got a job, that's so adult" (Cold Hands/Chapped Lips), "Nice house, nice things / Having kids and wedding rings / Oh no" (Whale Headed Girl), "On the back road of some beat up town / Is that quiet life I've read about / They just kill some time / And take a pill" (Sweet Sweet Sweet) og så videre.

Alt er med andre ord akkurat som det skal være i eventyrland. Og løsningen på "problemene" er tilsvarende catchy: "Let's move to New York and live out of a van / Dress like ladies, dress up like old men / We can plaster ourselves, fall in love all over the town," gaukes det av hjertens lyst Chinatown Bus.

Og bevares, det er helt i orden, for dette er lettfordøyelig, ikke-ladet popmusikk av solid valør: Fengende, morsom, snurrig og omtrent like kvalmende som svidd pandapels hvis man ikke er forsiktig med doseringen. En riktig fin snack i sommervarmen.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Sgt. Petter - Monkey Tonk Matters

(New Records)

Frå ein lovande debut til ein sjelevitaliserande oppfølgjar. Sersjanten leverer eit av årets definitive norske høgdepunkt på platefronten.

Flere:

Tom Waits - Blood Money
Broken Records - Until the Earth Begins to Part