cover

Grindstone

Shining

CD (2007) - Rune Grammofon

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

[capsule review in English available]

Genre:
Jazz / Rock

Stiler:
Prog / Metal / Frijazz / Cinematisk

Spor:
In the kingdom of kitsch you will be a monster
Winterreise
Stalemate longan runner
To be proud of crystal colors is to live again
Moonchild mindgames
The red room
ASA NISI MASA
To be proud of crystal colors is to live again
Psalm
-... .- -.-. ....
1:4:9
Fight dusk with dawn

Referanser:
Jaga Jazzist
King Crimson
Fantômas
The Thing
Cloroform

Vis flere data

Se også:
In the Kingdom of Kitsch You Will Be a Monster - Shining (2005)
Blackjazz - Shining (2010)


Shiny new year

Shining høster nok en gang ros fra alle kriker og kroker, og kanskje er det fortjent. For meg sørger de i hvert fall for en god start på et nytt år.

Kun Shining høres ut som Shining, selv om de er en symbiose på veldig, veldig mye annet og veldig, veldig mye rart. Kanskje først og fremst sender Grindstone løse tanker til et av prosjektene til Mike Patton, først og fremst Fantômas. Skiva er - i alle fall til å begynne med - fullstappet av progresjon og vrengt vokal. Aphex Twin er et nytt referansepunkt, i låten "Winterreise", som avbrytes midt i, av et filmatisk strykerparti som gir bilder av en eller annen pompøs Hollywood-blockbuster jeg ikke klarer å sette navn på. Det kan vel ikke være Jurassic Park? Pent er i hvert fall utfallet.

Uansett. Ganske mange gjorde seg kjent med Shining i forfjor da de ga ut den kritikerroste In the Kingdom of Kitsch You Will Be a Monster, selv om både forgjengeren Where the Ragged People Go og Sweet Shanghai Devil listet seg ubemerket forbi de fleste av oss. Kingdom of Kitsch var veldig lett å forelske seg i, selv om den kanskje ga uttrykk for å være en totalt forvirret, opprørsk og utemmelig sosiopat (eller kanskje på grunn av dette). Men jeg kjedet meg litt relativt raskt, og etter hvert gikk det opp for meg at det muligens bare var åpningssporet "Goretex Weather Report", og den litt fiendtlige innstillingen den hadde mot sine lyttere, for ikke så si den usikre minen den rare men fantastiske låten satt på fjeset mitt, som hadde gitt meg svermerier og rikelig med entusiasme for bandet. Materialet som fulgte var strengt tatt ikke så fryktelig godt som jeg først antok, plata sluttet rett og slett å vokse. Albumet har endt opp med å havne midt på treet, men neppe spesielt høyere.

Så hva nå? En ny plate ute på Rune Grammofon. En sekser her, en sekser der, en sekser hos !HISSIG? Musikkritikere har virkelig tatt i mot Grindstone med åpne armer, og jeg kan se hvorfor. Shining er lammet som tar på seg ulvekostymet, hunden som glefser mot deg, men bare vil leke, fugleskremselet som holder andre på avstand, men som ikke volder noen skade om de kommer bort og snuser på det. Å anklage Shining for å være et harmløst band blir imidlertid en smule feil: en skarp tann skimtes mellom alt virvaret nå og da, og de langer ut et par slag. Ikke dødelige, men nok til å gi deg en blåveis.

Men hva kaller man så dette? Jazzartister som prøver å lage death metal, stonerrockere som komponerer klassisk eller kontemporær musikk? Noen partier består av riktig så høytidelige blåserarrangementer, mens de på et brøkdelssekund svinger over i en fil med istykkerrevne og sammenlimte puslespill av metal, droning og robot- og operavokal, med en latterlig mangel på pretensiøsitet, i det hele tatt, fravær av voksent alvor og hva man så lite flatterende kaller "flinkiseri". Shining opererer innenfor en helt egen sfære, hvor de kaster andres allerede populariserte ideer i blenderen sin, og ender opp med lappetepper satt sammen av bruddstykker fra komposisjoner nå totalt fremmedgjort fra lytteren. (Uten å si at det er snakk om bruk av glitch eller sampling her, altså.) Men allikevel appellerende med sine primitive trommesekvenser og riffing, dog brikker i et voldsomt komplekst sluttresultat. Nesten som å klappe et pinnsvin; det er for mange kanter og tagger til at man fredfullt våger å sette seg til rette på ballen -- men piggene er heller ikke skutt så langt ut at du ikke tør å gi forsiktig nærkontakt et forsøk.

En favoritt er "Stalemate Longan Runner", en melodi som aldri helt klarer å komme seg på begge bena, med rytmer og instrumenter som aldri klarer å samkjøre med hverandre for å skape noen form for gjenkjennelig takt, og derfor skaper en merkelig, men likevel suggererende, start/stopp-dynamikk liknende den man finner hos trommer-og-bass-duoen Ruins, eller kanskje Lightning Bolt, for å henge det på en litt mer kjent knagg.

Torstein Lofthus banker i vei på trommene, side ved side med felegnukking og tremoloriffing, og Andreas Schei leverer noen virkelig storslåtte keyboardstrofer, godt gjemt under paranoide saksofoner, snerrende gitarer og andre potensielle bråkeinstrumenter som befinner seg på oppskriften. Det er kanskje disse to som bevarer roen og harmonien i all sinnssykheten rundt seg, ved å smelte inn og bli en del av resten av kaoset, men uten å noen gang forsvinne alt for langt inn i det absurde; de fine melodiene er der hele tiden, og det blir aldri så utilgjengelig at man ønsker å lete etter en fastere struktur.

Jeg går ikke bananas over Shining i år, og har heller ikke gjort det tidligere, men et par sommerfugler i magen, dét får jeg i begynnelsen. Akkurat som når man har begynt å stifte bekjentskap med noen interessante og nesten litt mystiske - men behagelige – personer. Etter hvert ser man at de ikke er så utfrika og sære som ved første øyekast, men at de bare er vanlige mennesker, de òg.

Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på hissig.no
!hissig logo

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


New Order - Retro

(London Records 90 Ltd.)

Når New Order ser seg 20 år tilbake trengs det fire CDer for å oppsummere, eller gjør det egentlig det?

Flere:

M.I.A. - Maya
Fleet Foxes - Fleet Foxes