Terroir Blues

CD (2003) - Act/Resist / Artemis / Tuba

Genre:
Rock

Stiler:
Countryrock / Akustisk / Americana

Spor:
No Rolling Back
*1
Hard is the Fall
Fool King's Crown
*II
Hanging on to You
Cahokian
Out on the Road
All of Your Might
*III
California
Walk You Down
*IV
Dent County
Fish Fingers Norway
*V
Hanging on to You II
Hard is the Fall II
Jam
Heart on the Ground II
No Rolling Back II
*VI

Referanser:
Uncle Tupelo
Son Volt

Vis flere data

Se også:
Sebastopol - Jay Farrar (2001)

Parodi på seg selv

eg er glad jeg holdt forventingene nede. Skuffelsen blir dessverre ikke mindre av den grunn.

Av Thomas Vehus

16.07.2003 (opprinnelig fra pstereo.no)

Hva i alle dager har hendt med mannen som skrev klassiske sanger som "Windfall", "Tear stained eye", "Still be around", "Looking for a way out", "Whiskey bottle" og "Barstow"?

En av tingene jeg alltid har likt med Jay Farrar, er hans evne til å gi sangene sine titler som bare han kunne funnet på. Jeg tenker på titler som "Chickamauga", "Anodyne", "Sandusky", "True to life" og "Slate". "Terroir blues" inneholder også typiske titler som "Cahokian", "Hard is the fall" og "Heart on the ground". Gode titler er likevel bare en brøkdel av hva som gjør en sang god.

Den amerikanske småbyen har alltid hatt en pervers evne til å få ungdommen til å skrike av klaustrofobisk angst. Løsningen er, og har alltid vært, fest og alkohol. Uncle Tupelo snakket på vegne av all småbyungdom i sin storhetstid. Jay Farrar som oftest om de nevnte følelsene og Jeff Tweedy om drikkingen. Uncle Tupelo ble til Son Volt og Wilco. Jay Farrar vendte sine tekster innover og pakket dem godt inn i obskure vendinger og utrykk. Aldri helt lykkelig, aldri helt suicidal. Jeg er også av den oppfatning at sangene Jay skrev i Son Volt var aller best på debuten "Trace" og at de gradvis sank i kvalitet gjennom "Straightaways" og "Wide swing tremolo". Solodebuten "Sebastopol", som kom i 2001, inneholdt et knippe gode sanger, men var også en blandet opplevelse.

Med denne statistikken gjøv jeg løs på et album jeg hadde lave forventinger til, men høye forhåpninger for. Jeg er glad jeg holdt forventingene nede. Skuffelsen blir dessverre ikke mindre av den grunn. Jay Farrar har blitt en parodi på seg selv tekstmessig. Musikalsk sett står han bom stille og fikler med studioeffekter. Jeg pleier å si at man kommer langt med gode låter. Akkurat det mangler Farrar på "Terroir blues". At flere av disse middelmådighetene kommer i opptil fire forskjellige versjoner, gjør selvfølgelig ikke saken bedre.

Jeg kan virke urettferdig eller unødvendig hard, men faktum er at ingen av sangene på "Terroir blues" fanger noen som helst oppmerksomhet. Samtlige låter flyter forbi meg som en endeløs serie av søvndyssende heismusikk.

Jeg tror faktisk ikke at jeg kommer til å spille denne plata igjen etter å ha kjempet meg gjennom den mange ganger nok til å kunne anmelde den på en noenlunde skikkelig måte.

Hvor ble det av mannen som sang meg til tårer på "Windfall"?

"May the wind take your troubles away
May the wind take your troubles away
Both feet on the floor, two hands on the wheel
May the wind take your troubles away"