cover

Grrr....

Bishop Allen

CD (2009) - Dead Oceans / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Indierock / Indiepop

Spor:
Dimmer
The Lion and the Teacup
South China Moon
Dirt on Your New Shoes
Oklahoma
The Ancient Commonsense of Things
True or False
Rooftop Brawl
Shanghaied
Don't Hide Away
Cue the Elephants
The Magpie
Tiger, Tiger

Referanser:
A.C. Newman
Voxtrot
Vapnet
Peter Bjorn and John

Vis flere data

Se også:
The Broken String - Bishop Allen (2007)

(3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7)


På stedet hvil

Liten utvikling å spore hos Brooklynbandet denne gangen. Men de kan jo hvis de vil.

Bishop Allen er et merkelig band. At de har potensiale i bøtter og spann er det ingen tvil om. De som lurer kan bare plukke opp hvilken som helst av de 12 EPene de ga ut i 2006 for å høre bevisene. 12 EPer på ett år. En i måneden. Hver av dem med fire låter. Fire veldig gode låter, hver gang! De har det jo helt tydelig inne, ingen tvil om det.

Så hvorfor i alle dager klarer de det ikke når det er album det er snakk om?

Førsteplata fra 2003, Charm School, sto i stil til navnet. Det var en sjarmerende debut, innspilt over et par år hjemme i bandmedlemmenes stuer, og med en del flotte poplåter. Ikke mange nok til at det holdt helt ut, men mer enn nok til å få godkjent for en debut. Deretter kom den omtalte rekken av EPer i 2006, fulle av godlåter hver eneste en. Så, i 2007, oppsummeringen av den samme EP-rekka, i form av plata The Broken String. Den inneholdt det bandet mente var høydepunktene fra EPene i tillegg til tre nye låter, og burde dermed ha vært en av årets pophøydepunkter.

Det slo ikke helt til. Flere av låtene var innspilt på nytt, og manglet nerven den opprinnelige versjonen hadde. I tillegg viste det seg at låtene rett og slett slo hverandre ihjel når de ble satt sammen på en ny måte. Hver for seg var de fleste av dem fortsatt killer, men sammen funket det bare ikke helt. The Broken String ble en ny, koselig, men akk så middels affære, som neppe kommer ofte ut av hylla hjemme hos de som plukket den opp på bakgrunn av den finfine EP-rekken.

Grrr... er helt nytt materiale, men lider under akkurat det samme som The Broken String. Låtene blir for like, og lite fester seg. Hver for seg funker det fint for mesteparten av låtene, men sammen er det noe som mangler. Ingen av låtene er gode nok og markante nok til å ta steget fram og være det sentrale stykket resten av sangene kan samles rundt og lene seg på. Albumet mangler helt klart et sterkt midtpunkt, noe som kan gripe lytterens fokus og holde det der slik at de andre låtene kan ta den tiden de trenger på å snike seg inn i øregangene og bli der.

Bishop Allen lider dermed samme skjebne som for eksempel Voxtrot i 2007. Etter flere glimrende EPer kom det et album som var bra, men som ikke klarte å overføre det bandet vi hadde lært å kjenne til albumformatet. Det var fint, men ikke mer heller. Til Voxtrots forsvar må det nevnes at deres selvtitulerte plate var en god del bedre enn Grrr... er.

Skal vi ta en kjapp tur innom en beskrivelse av musikken, noe som vel er naturlig i en plateanmeldelse, er det nettopp band som nevnte Voxtrot eller kanskje svenskene i Vapnet eller Peter Bjorn & John som raskest melder seg som referansepunkt. Det er lettbeint popmusikk vi snakker om, som passer seg godt i vårsola som ligger over Oslo når dette skrives. Det er nokså tydelig at en herre som AC Newman er et forbilde for gutta i Bishop Allen når vi hører på en del av Grrr... sine mer spretne arrangementer. Det er et stykke igjen til den kanadiske popmesterens nivå, men i sine beste øyeblikk likner det litt på de samme høydene Newman rutinemessig beveger seg i.

Alt i alt er det godkjent innsats fra Bishop Allen denne gangen også. Jeg hadde håpet på mer, men gir på ingen måte opp håpet. Potensialet er der, det er det bare å plukke frem en hvilken som helst EP for å høre. Blir ikke neste album heller den innertieren vi håper på, kan de alltids basere seg på et nytt år med EPer.

Det veit vi ihvertfall at de behersker til fingerspissene.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


William Hut - Versus the End of Fashion Park

(Banana Party)

Du verden så treffsikker han er i sin melodiførsel, denne vemodige vestlending.

Flere:

When - Trippy Happy
Tom Middleton & Diverse artister - The Sound Of The Cosmos