cover

Fraud

Pony Express

CD-EP (2005) - Velvet Blue / Lo-Fi

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Svindler med stil

Dronepop fra surfeparadis for deg som synes sommeren kommer vel tidlig.

Fra det alltid like blomstrende California og dets Velvet Blue Music kommer record label-eier og bassist Jeff Cloud og hans Pony Express, et band som lik alle andre fra den kanten av kloden for tiden synes være drevet eller instruert av medlemmer som på et eller annet vis har forgreininger til enten Starflyer 59, Richard Swift eller Frank Lenz. På Fraud, en EP som ikke varer lengre enn en tur ut i vedskjulet, har således Lenz tatt produsentansvaret, mens Cloud og Swift har tatt bilder. Bildene er egentlig ikke noe å skrive hjem om, men produksjonen er på alle måter flott. De fem sporene som utgjør Fraud er grovt sett ganske like, men med nok iboende forskjellighet til at de makter å skille seg fra hverandre. Soundet er tilbakelent og samtidig rufsete, uten å bli garasjerock, og med en drivende beat som lyder som, vel, all annen drivende beat. Vokalen er Jesus and Mary Chains Jim Reid opp av dage, og i bakgrunnen jamrer vridde gitarer seg.

Tøylene slippes med Fraud, en magisk smyger av en låt i skjæringspunktet mellom The Jesus and Mary Chain og Slowdive, og som med sine blødende gitarer og insisterende vokalpartier gjennom et glassklart lydbilde makter å høres forbløffende oppløftende ut. Enkelte av Jeff Clouds vokalpartier er i tillegg av et slikt tidløst, melodisk kaliber at man nesten kaster henda i været i ren affekt og begynner å lete fortvilet etter Psychocandy. Det rekker man selvsagt ikke, for Fraud toner ut etter knappe to og et halvt minutt. Endings tar da over, og kommer kanskje enda nærmere dronepopperfeksjon enn Fraud i låtens første del, før den beklageligvis tar en litt uinspirert vending og beveger seg inn i -gisp!- Stereophonics bleke lende. At Cloud derfor bestemmer seg for å gå thrashpogometal i de første tjue sekundene av Half Hearted er intet annet enn kjærkomment. Riktignok vader han inn i smulere farvann etter som nummeret stiger frem, men med et arsenal av skrukkete basslinjer og apokalyptiske gitarvegger beholdes den formørkede steming til lenge etter at sporet toner ut. En påfølgende anonym låt hjelper selvsagt. Long Drives er nemlig intet annet enn en mindre temposterk versjon av Fraud, hvor et par symfoniske synthanslag etterhvert deler plass med en uttværet gitarsolo, og jeg leter etter fjernkontrollen.

EPen avsluttes med Options, hvilket er en gammel Pedro the Lion-låt. Jeg har ikke hørt originalen og vet ikke hvordan de respektive versjonene står til hverandre eller hvorvidt Cloud yter originalen rettferdighet, men suggererende er det likevel, på grensen til det hypnotiske. Clouds stemme står bra til det temmelig sotsorte budskapet, preget som det er av kynisme og matleihet, og stillheten føles brutal etterpå. Her ender nemlig Fraud. En kort, men fin introduksjon til Jeff Cloud og hans virke er denne vesle EPen, og selv om den nok ikke blir hans karrieres høydepunkt er den en god smakebit, essensiell dersom dine Jesus and Mary Chain-album har fått hard medfart. Og det har de kanskje?

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


The Thing - Garage

(Smalltown Superjazzz)

Fra det marginale til mainstream. The Thing viser vei.

Flere:

Sharon Van Etten - Tramp
Domenico+2/Kassin +2/Moreno +2 - Sincerely Hot