Mog

Haymarket Riot

CD (2004) - Thick / Southern / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

A hazy shade of grey

Lite opprørsk, emosjonell rock leverer en regnværsgrå liten plate.

Av Helge Årsheim

Del på Facebook27.04.2004

Skal man vurdere plater, og skrive tekster om hvordan platene arter seg slik at andre kan danne seg et bilde av hvordan platene låter, er det viktig å ha et bevisst forhold til musikksmak. Å høre mye på musikk er den essensielle byggesten i utviklingen av en hver musikksmak; skal man opparbeide seg et sofistikert begrepsapparat og en viss oversikt kreves det time etter time etter time med oppmerksom lytting, slik at man utvikler en stadig større referanseramme å plassere nye inntrykk inn i - en kontekst som låner mening og forståelse til akkurat den platen man hører her og nå. Musikksmak vil imidlertid også preges av andre omkringliggende faktorer - hva man synes om en plate akkurat når man hører den, kan lett farges av hvilken plate man har hørt mye på nå i det siste, mer generelt kan vurderingen farges av andre, mer perifere faktorer i tilværelsen.

Jeg utroper meg derfor dels til et offer for omstendighetene når jeg ikke helt klarer å like denne platen - ettersom At the Drive-Ins lettere legendariske Relationship of Command har nokså tung rotasjon i spilleren om dagen, ettersom eksamen nærmer seg, ettersom det er tusen andre ting som ikke ser ut til å falle på plass i hverdagen, er det svært vanskelig å sette pris på en plate som Mog. Det er problematisk å stille opp At the Drive-In som en parallell/motpol til Haymarket Riot, til det er de trolig alt for forskjellige. Likevel er det bits and pieces fra ATDI som til stadighet synes å komme til overflaten når Mog løper gjennom platespilleren med sine nette små 30 minutter.

Det er de repetitive rytmene overlagt hylende gitarer, det er den angstladne vokalen som ofte snakker mer enn den synger, det er de plutselige overgangene mellom emosjonell indie over til mer eller mindre aggressiv rock. Dette i seg selv burde kanskje ikke tale imot platens kvaliteter, vi møter fengende låter i ny og ne, med Slaughterhouse som en mulig favoritt - det er likevel det grå, litt kjedelige ved utgivelsen, fra det blygrå, forurensningsfargede coveret, via den kjønnsløse musikken over til de intetsigende tekstene ("My donuts god damn! tripped up - another backfire. Shiver icy skin, I'm looking around - for a tough suit") som gjør Mog til en plate som alt for fort støver ned i den stadig mer omfattende esken med navnet "Plater Som Ikke Betyr Noe Som Helst". Som sagt er denne anmeldelsen skrevet av et situasjonelt offer - hadde jeg aldri før hørt At the Drive-In, hadde jeg vært russ, steinrik og problemfri hadde denne platen sikkert fått en sekser.

Men sånn er det altså ikke.

Groovissimo

Jack White - Blunderbuss

Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.

Tidligere: