Syndig dydighet
Døde radiofrekvenser, upolert skurring, og store doser digital knitring. En halvdel av Ryfylke presenterer seg på Utech.
Del på Facebook29.01.2006
Sten Ove Toft, den ene halvdelen av støyduoen Ryfylke, befinner seg med soloalbumet Sinner’s Virtue fortsatt i den sfære som til dels ble utforsket på Boknafjord, som er Ryfylkes første utgivelse. Men der Ryfylkes uuttalte mål var å forene støy og skog med behagelige klanger, viser Toft som soloartist en mer urban tilnærmelse til støymusikken. Han har byttet ut skogen med eksos og industrilandskap, noe som muligens gjør ham mindre spennende i sitt noe tradisjonelle valg av lyder, men som helhetlig - til tross for en noe trygg struktur - både engasjerer og behager.
Lydene han benytter seg av på dette albumet, som er et opptak fra en konsert Toft holdt på Landmark i Bergen 19. juni 2005, er som regel totalt abstrakte, og kjennetegnes først og fremst ved sin sirkulære fremtoning (les: looper). Mer konkret kan de minne om døde radiofrekvenser og upolert skurring, koblet med store doser digital knitring. Hovedfokuset består hovedsakelig av en utforsking av friksjoner mellom korte repetitive lydremser (som regel av støyete karakter), og deres dialog med gyngende ambient-partier og vedvarende droner.
Sinner's Virtue - Tofts åttende som soloartist - begynner forsiktig med små digitale klikkelyder. Disse etterfølges snart av en mørk skyggelignende knitring som etter hvert danner et vegg til vegg teppe av støyete looper og (mer behagelig) - ca 11 minutter inn i sporet - dunkle ambiente klanger. Noe som så avløses av partier av mer droneaktig karakter, samt mer bekvemme toner. Før det nesten 37 minutter lange stykket kulminerer i et herlig kaos av sitrende sus og fremadstormende frekvenser; stykkets høydepunkt etter min mening. Strukturen er hele tiden preget av denne alterneringen mellom den nesten droneaktige støyen og disse komfortable partiene av melodiske repetitive toner. En struktur som både er balansert og funksjonell, men som etter noen gjennomlyttinger blir litt for overtydelig og trygg. Albumet er tross det siste likevel verdt å få med seg. Gjerne som et supplement til Ryfylke (og/eller de mangfoldige konstellasjonene Toft ellers er involvert i), eller rett og slett for sin egen skyld.
Sammenlignet med annen støymusikk, er albumet av det mer gjennomtenkte og kompositoriske slaget, og ikke så instinktivt og spontant som det andre støyartister (f.eks. Whitehouse) tenderer mot. Her finner vi ingen rå ubehandlet feedback, plutselige brudd eller primitiv cut-up (for å nevne noe). Men mer en tilhørighet med den digitale lek som artistene på plateselskapet Mego er kjent for, i tillegg til en vilje henimot det å kontrollere og balansere. Fokuset er (sagt annerledes), mer rettet mot det å harmonisere motsetninger - noe tittelen også indikerer - i en struktur som balanserer det suggererende og støyete på den ene side, med det forsiktig melodiske på den andre.
Albumet er gitt ut på den USA-baserte labelen Utech Records - en label som hovedsakelig har spesialisert seg på amerikansk og skandinavisk støy og jazz - og er kun utgitt i et opplag på 100 eksemplarer. Utdrag fra stykket er også å finne på kompilasjonen Zang Mini Festival Sampler fra 2005.
Artikler, nyheter
80-tallets kulturelle polpotisme: Minner fra et innblikk i keiserens nye garderobe
- Det var en vidunderlig tid for eklektiske og komplementære platesamlere som dreit i trender og musikkpolitiske tvangstrøyer, men for bløffmakerne og posørene i post-punken må det ha vært en rigid og tøff tid.
Drag Queens, Rent Boys, Rock Stars and Punks
Det engelske kunstkonseptet Inside kommer til Oslo med fotoutstilling fra punkens glansdager, åpning på Galleri TM 51 fredag.
Vinnere: Working Class Hero
Vi har trukket ut to vinnere av festivalpass til Working Class Hero-festivalen i Drammen.
Groovissimo
Jack White - Blunderbuss
(XL)
Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.
Tidligere:
Sharon Van Etten - Tramp