cover

So Much Staying Alive and Lovelessness

Joan of Arc

CD (2003) - Jade Tree / Tiger

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Alternativ / Emo / Post-rock

Spor:
On a Bedsheet In the Breeze On the Roof
The Infinite Blessed Yes
Perfect Need and Perfect Completion
Olivia Lost
Diane Cool and Beautiful
Mr. Participation Billy
Mean to March
Hello Goodnight Good Morning Goodbye
Dead Together
Madelleine Laughing
Staying Alive and Lovelessness

Referanser:
Cap 'n Jazz
The Promise Ring
Owen
Owls
American Football
Karate

Vis flere data

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Fortsatt på rett vei, men ikke helt fremme

Med blant andre Robert Mazurek og Ben Massarella som gjester har dette blitt Joan of Arcs sterkeste plate så langt.

Joan of Arcs forrige utgivelse The Gap (2000) ble møtt med unison slakt etter hva jeg kan huske. Platen har likevel holdt stand som en av de mest trofaste gjengangerne i min samling, et dekonstruert popverk jeg alltid har glede av å komme tilbake til, og som stadig avdekker sine små finurlige overraskelser.

Jeg har en viss forståelse for de som finner Joan of Arcs innviklede emo/pop noe anstrengende, påtatt intellektuell eller meningsløst å høre på. Det kan de også være til tider. Men mer og mer anser jeg bandet som virkelig originalt og kreativt. Med So Much Staying Alive and Lovelessness har hjernen bak det hele, Tim Kinsella, returnert med nok en bemerkelsesverdig utgivelse. Denne gangen har han også skrevet noen låter som i større grad vil gå rett inn i hjertet på alle som har frekvensen innstilt på følelsesladet og flott popmusikk. Mer umiddelbar og utadvendt, men også stillferdig og vakker fortjener Kinsella nå å bli tatt på alvor av flere enn den innerste krets av fans.

For de som ikke kjenner Joan of Arc så godt kan en kort oppsummering være på sin plass. Tim Kinsella er en musikalsk edderkopp som også knyttes til de nå oppløste emocore-pionerene Cap 'n Jazz (som i sin tid gjorde en coverversjon av a-has Take On Me!), samt nyere bekjentskap som Owls og Friend/Enemy. Alle disse prosjektene er sentrert rundt hans særpregede tilnærming til låtskriverkunsten, den kontrollerte vokalen, poetiske tekster og hans komplekse gitarspill. Det er Joan of Arc som ser ut til å være hovedgeskjeften de siste årene, og som vanlig møter vi en kjerne av musikere fra Chicago-miljøet rundt ham. Her finner vi igjen broren Mike (også i Owen), Sam Zurick og Graeme Gibson, men også mer kjente størrelser som kornettist Robert Mazurek, Ben Massarella (Califone, Red Red Meat) og Jim Becker (Boxhead Ensemble) som noen av platens gjester. Det borger for kvalitet.

Av platens elleve spor er mange fremført under ulike "bandnavn", som JOAII, Friends + Enemy eller Sam Zurick Band, men det er likevel Kinsella som er den tydelige mastermind bak det hele. De tre første låtene er de beste jeg har hørt fra denne kanten, alle av "JOAII". Her fremstår Joan of Arc med tydelige melodilinjer som et potent band der både punkrøtter og emocore feies under teppet. Det trylles i stedet frem melodier nærmere leken jazz og varsom pop. Den søvnige melodiflyten, Kinsellas lineære tekstform og de lette arrangementene skaper en ubesværet og sval stemning som er meget behagelig å høre på. Særlig er The Infinite Blessed Yes helt suveren med Robert Mazureks lett gjenkjennelige kornett, og hans inntreden mot slutten kommer inn til perfekt timing, som vanlig. På Perfect Need and Perfect Completion er kornetten borte, og det er Jim Beckers pedal steel som står for det perfekte ekstraelementet.

På nesten hvert eneste spor er det noe spesielt som skiller ut låtene og forhindrer anonymitet. På Mean to March overlates vokalen til bassist Todd Mattei, på Diane Cool and Beautiful er det Jim Beckers fiolin og på Dead Together Jacob Smiths elektriske piano som gjør det lille ekstra. Det er fint det, selv om jeg gjerne hadde hørt Mazurek og Becker enda oftere.

Slett ikke alt holder like høy standard som åpningssporene. Lirekasse-kompet på Mr. Participation Billy er for eksempel noe jeg gjerne kunne vært foruten, det samme går for Hello Goodnight Good Morning Goodbye som allerede i tittelen minner om hvorfor man kan mislike Joan of Arc. Den fulle teksten går som følger: "Hello Goodnight Good Morning Goodbye, Camus isn't your boyfriend, You'll never go back to school..." - dette er nok beregnet for mer lærde mennesker enn undertegnede. Men Kinsella er et lyrisk overskuddsmenneske, og tekstarkene er fylt av levende bilder og gode historier som tilfredsstiller også den sansen.

Joan of Arc er nok fortsatt for underlige for den gjengse poplytter, og for rolige for rockerne, men for alle oss som også trives sånn midt i mellom har de absolutt mye å by på.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Ed Harcourt - From Every Sphere

(Heavenly)

I'm aware that I'm speaking but the words come out wrong, So I'll put it across in a simple song.

Flere:

The Streets - Original Pirate Material
Black Ox Orkestar - Ver Tanzt?