Goodbye Country (Hello Nightclub)

Groove Armada

CD (2001) - Jive Electro / Zomba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Lytte OG danse - NÅ forstår jeg.

Groove Armada har spilt til stående ovasjoner fra musikalske connoisseurer som Johnny Depp, Liz Hurley, Jon Bon Jovi, Puff Daddy og Giorgio Armani...

Av Victor Wennersberg

Del på Facebook11.10.2001

Det er gått en stund siden Groove Armadas storselgende Vertigo ble utgitt: Underworld er oppløst, Orbital burde vært det, og genrenes sorte hull - chill-out - suger til seg det meste av "kommerisell" elektronisk musikk og spytter den ut som en heller ufarlig og anonym masse. Tøffe post-club tider, indeed.

Men hva gjør man så når man solgte 200000 tusen av forrige plate, Vertigo? Vel, man prøver å gjøre litt av hvert, noe for enhver, blander stilarter, litt soul, litt funk, litt house, litt party, litt sofa-surfing, og alle er fornøyde. Eller ingen.

De fleste har nok fått med seg Groove Armadas tungroterte første singel, Superstylin'. Det er en fornøyelig uptempo sak som på ingen måte står tilbake for det Tony og Andy tidligere har prestert, med tidsriktig ska-vokal og velkjent glad-dub rasjonalitet. Ikke overordentlig spennende, ikke umiddelbart enerverende ved første gjennomlytting. Selve låten er ikke indikativ for hva resten av Goodbye... leverer, med unntak av klisjeene. Her snakker vi blikkfat-perkusjon, den nødvendige blåserekken, effektboksene som jobber overtid og vokalen som signaliserer emblematisk genre-tilhørighet. Blandet med den stødig house-beaten og elektroniske swoosh/sweesh kan vi ikke skjønne annet enn at dette er en ragga/dub/ska-sak som vi skal bevege føttene til.

Problemet for Superstylin' som for resten av platen, er nettopp dette at den er for OVERTYDELIG. Låtene starter, bruker 1 1/2 minutt på å introdusere alle elementene, varierer disse statisk de resterende 4-5 minuttene, og ferdig. Platen lar det så altfor tydelig skinne gjennom at her kommer den elektroniske folkrock låten (Lazy Moon), her kommer funk-pastisjen (Raisin' the stakes), litt soul her (Little by Little) og litt snurrig housetechno der (Fogma). Slik fremstår Goodbye Country (Hello Nightclub) som en godt sammensatt samler, men et lite integrert album. Spennet tenderer en stund mot et fint mangfold, men til slutt har Groove Armada gapet over mer enn de klarer å svelge. Spytt og skyll.

Et av platens sterkeste kort er imidlertid den ganske heldige blandingen av elektronikk og musikere. Slike samarbeid har som regel høyst varierende resultat, men fungerer godt i denne sammenhengen. Gitar, perkusjon, strings, what not, sammen med tunge beats, mørke subbasser og bleeps har sjelden hørt så kongruente ut. Det er denne oppløftende og friske stemning som kanskje er platens røde tråd, noe som kommer til uttrykk på platens beste låt; den søte og akk så vennligstilte My Friend. Men som plate blir produksjonen nesten for sunn, for naturlig.

Og vellyden går selvsagt på bekostningen av enhver form for særpreg. Det hele låter formularisk og konstruert, heller enn "sjelfullt" og "varmt" som man åpenbart har ønsket seg. For her skal man kunne lytte OG danse, skjønneru. Denne markedstilpasningen synes å spille fint sammen med den påståtte minkende interessen for clubmusikkens identitetsløse eufori, som preget siste halvdel av 90-tallet. Groove Armada har skjønt dette, og har prøvd å lage en plate som fungerer like godt på dansegulvet, til oppvasken, på kaféen og i senga. Derfor virker også tittelen krampaktig og ubetimelig.

Men vi setter pris på forsøket, og håper duoen kommer sterkere tilbake.

Groovissimo

Erlend Ropstad - Hva om det ikke er sånn som du tror at det er

Ein sørlending finn stemma si blant ein bunke lågmælte songar om rastlause tider.

Tidligere: