cover

Storm Season

White Willow

CD (2004) - The Laser's Edge

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Prog

Spor:
Chemical Sunset
Sally Left
Endless Science
Soulburn
Insomnia
Storm Season
Nightside of Eden

Referanser:
Finn Coren
Morte Macabre
Änglagård

Vis flere data

Se også:
Signal to Noise - White Willow (2006)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Stormy Willow out of hell - The dark side of the willow

Det stormer for tiden i glassegget som omslutter det norske prog-rock bandet White Willow.

Skribenter sliter med å fange White Will-o'-the-wisp inn i den åndelige flasken de deler med sine svirebrødre. Et minneverdig forsøk var den gangen en konsert ble beskrevet som en 'mikstur av folk og jazz-rock omtrent som Deep Purple og Queen i storhetstiden'. Nå ble vel ingen av de bandene spesielt kjent som utøver av verken folk eller jazz-rock, men det var vel de eneste navnene den stakkars skribenten kunne navnene på innenfor den såkalte progressive rocken.

Innen moderne prog-rock finnes det alle mulige avskygninger av hvitt, for å parafrasere Procol Harum. Spock's Beard og Thinking Plague plasseres i samme genre, men har sterkt kontrasterende musikalske uttrykk. Asker-gruppa White Willow har tidligere markert seg med lys og nesten overfølsom engle-prog preget av mellotron, fløyter og kvinnelig sang. Deres fjerde langspiller bærer imidlertid bud om at tidevannet har snudd og at kulde og storm atter skal fortære jorden. Glasshusene splintres og det er lite igjen av den alviske stemningen fra Sacrament i det Chemical Sunset åpner med tåredryppende avskjedstematikk i forgiftede fremtidsbyer som kunne ha vært hentet ut av J. G. Ballards bøker. Tungsinnet knuger tempoet ned til det absolutte minimum, tenk deg Wind & Wuthering spilt på halvt tempo som et requiem for døende trær. M400-fetisjister vil kunne nyte rikelige slureteiper av både, kor, cello, fløyte og fioliner, både her og på plata forøvrig.

I likhet med (spesielt) italienske band som for eksempel PFM, Celeste og Museo Rosenbach bruker White Willow mellotron-stemmer i kombinasjon med de ekte instrumentenes stemmer, noe som kan gi spennende tema-variasjon/imitasjon varianter. Ny tangentspiller på denne plata er forresten Lars Fredrik Frøislie, som tidligere har spilt (og spiller) progrock med Wobbler, dautrollfolkmetall i Asmegin, Oter, Citadel og faktisk en rekke andre grupper...

På Sally Left er det et sørgelig celloparti etterfulgt av en strålende slidegitarsolo. Her viser White Willow sin 'nye stil' på sitt beste. Endless Science er tilsynelatende noe mildere stemt med Sylvias sang på det mest alviske. Men etter dette lysglimtet slutter mørket seg tett rundt oss igjen...

Soulburn trår seg nærmere 70-tallsrockens mest teatralske øyeblikk, gjerne regissert av Todd Rundgren eller Bob Ezrin. Dette er et frostbrent, episk og nesten ondt verk på nærmere 10 minutter med Finn Coren som gjestevokalist. Liker du riksteaterrock framført på hovedscenen vil dette være midt i blinken, men personlig synes jeg dette blir litt for pompøst og 'over the top'. Nightside of Eden er et annet spor hvor gruppa nærmer seg progmetall. Liker du tunge gitarriff vekslende med anstrengt sang så vil dette være noe for deg.

Et par gamle klassikere er verdt å trekke fram apropos White Willow. Julian Jay Savarins A Time Before This og Waiters On the Dance har noe av den samme dragningen mot science fiction og fantasy litteratur (Savarin begynte etterhvert å skrive slike bøker), men lå musikalsk sett nærmere The Nice. T2s mesterverk It Will All Work Out In Boomland har litt av den samme såre stemningen som Storm Season. Også svenske Morte Macabre fanget inn lignende stemninger for noen år siden.

Når det gjelder å vurdere helhetsintrykket av Storm Season, så er ikke dette helt enkelt. Jeg sitter med en følelse av at plata fanger inn gruppa i transitt på vei mot et ukjent sted i nærheten av progmetall. Stemningen veksler hele tiden mellom det romantiske og det kyniske, men hele tiden med en slags iboende nedstemthet. De som likte de tre tidligere White Willow-utgivelsene vil ikke automatisk like dette her. Jeg tror det er riktig å påstå at Storm Season i høyeste grad er en ambisiøs plate der mange tanker har blitt brukt på de omhyggelige arrangementene.

Teknisk sett er lyden i toppklasse og godt egnet for de som har dyrere stereoanlegg enn bil. Et åpent spørsmål er om dette har sjel nok, noen vil nok mene at det tekniske tidvis overskygger det kunstneriske her. Dette er likevel små innvendinger i den store sammenheng. White Willow har laget en mektig prog-plate som burde treffe målgruppen bra, det vil si de som ofte setter i seg mange musikalske kalorier på en gang (noen kaller det tomme kalorier). Om det blir noe særlig radiospilling som vil bidra til å gjøre White Willow mer kjent i hjemlandet er en annen sak!

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Domenico+2/Kassin +2/Moreno +2 - Sincerely Hot

(Luaka Bop)

Tre musikere som ikke kjenner noen begrensninger leverer langt over pari.

Flere:

Mats Eilertsen - Flux
Sigur Rós - Takk