Yosuga

Nagisa Ni Te

CD (2008) - Jagjaguwar / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Naiv reversiv-orientalisme, intens kjedsommelighet

Det er lett å gjespe seg gjennom den japanske folkpop-duoens syvende langspiller. Pent og pyntelig, dørgende kjedelig.

Av Fredrik Rollum Eckhoff

06.11.2008

Naivitet er en dyd. Å kunne titte opp mot verden med barnslig undring og la inntrykkene vaske ufiltret inn over seg er en egenskap få myndige i den vestlige verden besitter. Ødelagte som vi er av bølger på bølger med kulturelle referanser som vasker som en tsunami gjennom våre hjerneceller hver gang vi fortolker våre sanseinntrykk. Våre venner i Asia derimot, besitter en jomfruelig naiv måte å betrakte og tolke den vestlige verden på, og de kulturelle produktene som returnerer oppnår en uforutsett dimensjon i møtet med oss med adskillig større øyediameter.

"One, two zee, foull!! Les gå to da beach, les go da biich", den fantastiske garagesamleren GS, I Love You, med pur unge, overivrige japanesere som tolket surf, pop og garagerock til det latterlige hadde høy rotasjon i bilstereoen min for en tid siden. Det er noe ytterst fantastisk med sleivete engelsk, manisk iver og fullstendig neglisjering av de uskrevne regler for "the do and don'ts" i populærmusikken. Derfor er det med et fornøyd smil om munnen jeg humret meg gjennom første låt av Japanske Nagisa Ni Tes syvende langspiller Yosuga på cred-labelen Jagjaguwar.

Drømmende enkelt, med et catchy mongonaivt refreng mellom de blåøyde japanske frasene, selvfølgelig på skralten japansk-engelsk "take me tooh tsaa heaven". Den kvinnelige vokalen er så pur ung og ren at jeg synes jeg ser henne sitte syngende i studio, med musefletter, svart/hvit kostskoledress og en enorm slikkepinne. Jada, naiviteten er her. Ingen tvil. Men smilet på min munn forsvant som dugg for solen allerede 2.30 ut i spor 2.

Albumet i seg selv er nemlig en rimelig streit sak, med en gjennomgående sløy 4/4 takt smyger vi oss gjennom et nedstrippet landskap med drømmende gitarer og mystiske orgeltoner. Duoen har satt seg i ballademodus, og spiller seg uinspirert, rent og smertefritt gjennom den ene folkpop-balladen etter den andre. Det er umiskjennelig japansk, men det er også dørgende kjedelig etterhvert som sporene pusler avgårde. Herrejesus, finn på et eller annet med bare et snev kreativitet i seg. Særlig herrevokalen tar kaka, med store mengder patos og en upåklagelig vibrato tar han lidenskapelig for seg den ene sløve pop-rockeren etter den andre. Samtlige sanger er selvsagt dønn like.

Mon tro om Shinji Shibayama og Masako Takeda har tippet over kanten, og blitt for smarte for sitt eget beste. Nagisa Ni Te er japansk for On the Beach, og refererer til Neil Youngs mesterverk fra 1975, en av de store fiskene i sjangeren duoen prøver seg på. Er det fordi de har mistet sin naivitet det skjærer seg for dem? Har den iskalde kapitalistiske kynismen fra den vestlige kultur hentet dem inn og besatt dem i all sin djevelskap? Ikke vet jeg, men GS, I Love You vippes ihvertfall ikke av pinnen som ubestriden bilstereokonge i min slitne Ford Escort denne gang.

"Les gå to saa biiich, Les gå zaa biiiich"

Groovissimo

PJ Harvey - Let England Shake

Poetiske men ubarmhjertige krigsreportasjar, og elsk/hat songar om ein nasjon iferd med å visne på rot.

Flere: