cover

Love Affair

Sophie Zelmani

CD (2003) - Columbia / Sony Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Singer/songwriter / Vise

Spor:
September Tears
Maja's Song
To Know You
Memories
Truth
Keep It To Yourself
Grand As Loving
Dream Gets Clear
Fade
Hard To Know
Your Way
Stay With My Heart
Lost In Love

Referanser:
Mazzy Star
The Sundays
Lisa Ekdahl
A Camp

Vis flere data

Se også:
Sing And Dance - Sophie Zelmani (2001)

(3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7)


Nøytralt ansikt

Fra ytterst på bryggekanten kunne hun se skyene samle seg i et diffust bilde. Var det mon tro spøkelset av Johnny Cash som svevet over vannet?

Da jeg tok for meg Sophie Zelmanis forrige langspiller, Sing and Dance, for to år siden, ble konklusjonen at referansene ble for mange til at jeg kunne hente ut og beskrive noe særpreg i musikken hennes. Jeg tilbragte ikke mange runder i lag med Zelmanis oppfølger, Love Affair, før nøyaktig den samme følelsen innhentet meg på nytt.

"Utvikling" er således ikke et ord som bør tas i bruk når disse verkene vurderes opp mot hverandre. Zelmani presenterer nok en gang et knippe lavmælte låter under singer/songwriter-estetikken, med døsige americana-overtoner fra blant annet seige strøk over steel-gitaren. Multiinstrumentalist og produsent Lars Halapi er fremdeles nærmeste samarbeidspartner, og rent teknisk har jeg heller ikke denne gangen store invendinger mot selve lydbildet han presenterer. Det er meget inviterende, smakfullt, rent og detaljert i sin gjengivelse og sammenblanding av hovedsaklig akustiske instrumenter som piano, gitarer og trommer.

Det er med andre ord ikke til det tekniske jeg skal gå når jeg skal beskrive Love Affair som et intetsigende album. Hovedgrunnene til at albumet flyter forbi uten å etterlate seg følelsesrespons hviler etter min forståelse på to faktorer: For det første lunter Zelmanis låtmateriale av gårde på de samme akkordene og de samme arrangementsingrediensene stort sett hele veien. For det andre vil jeg peke på Zelmanis monotone snakkesynging. Stemmen har bare én temperatur, den er sval, stillferdig og tilsynelatende følelsestom. I seg er ikke det nok til å avfeie den vokale innsatsen - liknende artister som Hope Sandoval/Mazzy Star, Stina Nordenstam og Harriet Wheeler/The Sundays har levert mye av den samme følelsesdistansen i sine respektive vokale arbeider. Hvorfor ramler da Zelmanis uttrykk så tungt i gjennom hos meg som lytter?

Skallen har vandret langt i et forsøk på å finne ord og sammenhenger for å tydeligjøre det abstrakte føleriet jeg skal argumentere ut i fra. Den stoppet nesten 100 år tilbake, i den tidlige filmhistorien. På 1920-tallet gjennomførte den russiske filmteoretikeren Lev Kulesjov et eksperiment på enkel fotomontasje. En kort sekvens av en mannlig skuespiller med et nøytralt ansiktsuttrykk ble kryssklippet med tre ulike scenarier; et nærbilde av en bolle med suppe, en død kvinne i en trekiste og et barn som lekte. Da de enkelte filmbitene ble vist for tre ulike forsøksgrupper, ga samtlige tre tilbakemelding om at de hadde vært vitne til stor skuespillerkunst. Mannen hadde i deres øyne uttrykt både sult, sorg og faderlig stolthet.

For å sette det i sammenheng: Dersom vi ser Zelmanis stemme som en ekvivalent til det nøytrale ansiktsuttrykket, ville hun antageligvis tjent langt mer på å "kryssklippe" den med ulike musikalske scenarier. Når jeg tenker etter er det akkurat det Mazzy Star gjorde. Sandovals svale, vokale monotoni fikk der følge av David Robacks veksling av temperatur og stemninger i arrangementene - og det var altså Sandoval som cashet inn komplimentene. Jeg er overbevist om at Zelmanis stemme ville fått den samme tilbedelsen mot et mer variert lydbilde, men på Love Affair underbygger dessverre monotonien i arrangementene og vokalen hverandre inn i det nøytralt kjedsommelige.

I et så flatt lydlandskap er det like vanskelig å finne høydepunkter som det er å finne låter under lavmålet. I noen runder har jeg falt smått for de laidbacke Mazzy Star-stemningene i Keep It To Yourself, for i neste runde å forveksle den med fire andre låter. I den melodiøse countrypoperen Dream Gets Clear synes jeg i tillegg å høre bittelitt undertrykt temperament i gitarspillet, samt en utypisk vilje til å bygge et drama i arrangementet. Låtene for øvrig har imidlertid en lei tendens til å gjøre meg rastløs, liksom en overordnet følelse av at de slår i hjel tid uten noensinne å være på vei noe sted.

Det at jeg ikke faller for Zelmani vil nok ikke bety at hun står uten appell til en liten skare av lyttere der ute. Lydbildet er som nevnt i seg smakfullt neddempet, og sikkert et fint grunnlag for å ta livet litt med ro i selskap med seg selv. Jeg vil tro albumet fungerer aller best for de som er litt melankolsk selvromantiserende av natur, litt som Sophie Zelmani tilsynelatende er selv når hun lar seg avbilde alene på tuppen av en brygge, med smult vann og skumringslys rundt seg.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Death By Unga Bunga - Juvenile Jungle

(Spoon Train Audio)

Pur unge gutter fra Moss viser obskure veier tilbake til 60-tallets garagerock.

Flere:

Pernice Brothers - Live a Little
Sleepy Sun - Fever