Honey From the Tombs

Amy Millan

CD (2006) - Arts & Crafts / Bonnier Amigo

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Siste runde

Et sted mellom pop og country synger Amy Millan de små, søte sangene sine.

Av Asle Frøkedal

Del på Facebook25.09.2006 (opprinnelig fra pstereo.no)

Du vet kanskje hvordan det føles?

Å parkere i en bar, drikke deg full og i noen små timer isolere bort tingene som holder deg våken hver eneste natt.

Amy Millan vet.

Vi kjenner henne fra indiepop-banda Stars og Broken Social Scene, men nå kan det virke som hun har flyttet til den canadiske landsbygda og slått seg til ro et sted der whiskey og tårer er som en helt vanlig drink å regne.

Amy Millan har verken store arrangementer, store sanger eller en stor stemme. Men hun har en følsomhet og varme som kan få enhver rak rygg til å knekke sammen. Hun forteller enkelt om turnéliv i Nashville, tidligere elskere, og å drikke vekk alle sperrer med gin, bourbon og øl – for så å vandre rundt i natta med med et knust hjerte på utstilling.

Det er da de ærligste innrømmelsene kommer frem, og det er da ett enkelt ord kan utgjøre hele forskjellen. Amy Millan har lært at et baropphold ikke kan stoppe tiden, men har skjønt at det er en enkel måte å få den til å passere på.

Hun spiller selv gitar og har lagt på flere lag vokal der det føltes nødvendig. Ellers har hun fått hjelp av medlemmer i sine to band, samt Dan og Jenny Whiteley fra bluegrass-bandet Crazy Stings. Hvis jeg skulle beskrive stemningen i musikken med bare et ord, ville jeg likevel aldri vært i tvil.

Ensomhet.

Og ensomhet er en tilstand det stadig vekk blir fin musikk av. Med bitterheten til Lucinda Williams, sødmen til Jenny Lewis og tørsten til Gram Parsons, er "Honey from the tombs" en smakfull og sammensatt opplevelse, like mørk som den er håpefull.

Det kan sikkert diskuteres om Amy Millan har stemme til å synge country, men jeg syns egentlig det. Den er myk, svevende og luftig, men sangene er så ærlige og direkte at de ikke trenger kraften til Neko Case eller renheten til Emmylou Harris for å treffe. Stemmen smyger seg av gårde – og finner på mystisk vis frem til de innerste kroker - mens Amy bare blir ærligere og mer utleverende for hver halvliter hun drikker.

Et sted mellom pop og country synger Amy Millan de små, søte sangene sine. Et sted innerst i en folketom pub på veien mellom indie-Montreal og country-Nashville. Hun forteller forførende om frykten for å være ensom, alene og forlatt – i et liv som alltid kommer tilbake for å bite henne i baken.

Og når det har gått drøye halvtimen vil hun at alle skal holde kjeft, mens hun drikker sin siste runde før det er leggetid. Dagen etterpå har hun verdens verste bakrus. Likevel vet hun at hun kommer til å gjøre akkurat det samme til kvelden.

Parkere i en bar, drikke seg full og i noen små timer isolere bort tingene som holder henne våken hver eneste natt.

Skål, Amy.

Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på pstereo.no,
der den fikk karakteren 7/10

Groovissimo

Erlend Ropstad - Hva om det ikke er sånn som du tror at det er

Ein sørlending finn stemma si blant ein bunke lågmælte songar om rastlause tider.

Tidligere: