cover

No Paid Holidays

Watermelon Slim & the Workers

CD (2008) - NorthernBlues Music / Bonnier Amigo

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Blues

Stiler:
Akustisk blues / Bluesrock

Spor:
Call My Job
Dad in the Distance
You're the One I Need
Bubba's Blues
And When I Die
Into the Sunset
Gearzy's Boogie
This Travelling Life
Max the Baseball Clown
The Bloody Burmese Blues
I've Got a Toothache
Everybody's Down on Me

Referanser:
John Campbell
Seasick Steve
Canned Heat
Guy Forsyth
Tab Benoit
Sonny Landreth

Vis flere data

(3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7)


Striskjorte og havrelefse

En allsidig bluesmann som holder seg ved sin lest. Det gir en svært jevn plate, men det er langt mellom de virkelige høydepunktene.

Watermelon Slim har virkelig fått fart i karrieren etter han signa med Northern Blues i Canada. Det har blitt tre plater de siste tre årene, som jevnt over har fått gode kritikker. Slim og band er å finne på stadig flere bluesfestivaler rundt om i verden og har rasket vel med seg noen Handy-priser hvis jeg ikke husker helt feil. No Paid Holidays fjerner seg ikke nevneverdig fra suksessformelen.

På en måte skjønner jeg at Watermelom Slim har suksess. For No Paid Holidays byr på er variert bluesuttrykk. Her er akustisk blues, fremført av Watermelon Slim alene med dobro, låter som minner mer om rock og elektrisk blues med tung slide, fyrrig munnspill og dugende sang fra Slim. Det spilles jevnt over bra, og det låter svært kompetent. Men at denne gjengen skal være blant de fremste til å bære bluestradisjonen videre, se det skjønner jeg ikke.

Min største innvending er jevnheten og mangelen på dybde i uttrykket. Det låter aldri virkelig sinnssykt bra. Her er ingen låter som hopper opp og leder deg inn i synd eller som får deg til å gripe etter luftgitaren eller kuken eller noen ting. Irriterende. Og når man setter seg ned og hører på låt for låt, så tar man seg i å tenke at det finnes langt bedre munnspillere, langt bedre gitarister og langt bedre rytmeseksjoner enn Watermelom Slim and the Workers. Vokalt synes jeg også det låter helt greit, selv om Slim utvilsomt byr på seg selv og ikke er tilgjort.

I mine ører tar det på ikke noe tidspunkt fyr i denne plata. Låtene rusler av sted uten å etterlate varig inntrykk, og etter min mening mangler det en god del på en bluesplate når man ikke er i nærheten av å bli revet med. Styrken er jevnheten og at det aldri låter noe annet enn proft. Ikke proft på den glatte måten, men på den kjedelige måten. Det slår meg at dette først og fremst er blues for folk som egentlig ikke er så glad i blues eller folk som ikke har hørt noe særlig på blues og derfor lar seg imponere av det tøffe utrykket som bandet tross alt har. Det skal sies at Slim skriver nesten alle låtene selv, og mange av tekstene er ganske finurlige.

Som forklart over det ikke enkelt å plukke ut låter som står frem fra resten, men munnspill-instrumentalen Gearzy's Boogie er ganske tøff, åpningslåten Blues For Howard får poeng for å være relativt fengende bluespop og den akustiske dobro-låten Max The Baseball Clown sitter også godt.

Stort mer er det ikke å si om denne plata. De som har likt de foregående platene vil antakelig like denne også, men jeg skjønner ikke viraken rundt Watermelon Slim som artist. Det er virkelig ikke mye nytt å by på, og blueskjennere vil ha begrenset glede av No Paid Holidays, trur jeg. Det er ærlig arbeiderklasseblues, men denne plata gjør ingenting for meg.

Det blir rett og slett for ordinært.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


High Llamas - Beet, Maize & Corn

(Duophonic / New Records)

High Llamas har lenge befunnet seg himmelhøyt oppe i Himalaya, men har likevel klart å nå nye høyder på Beet, Maize and Corn!

Flere:

Ed Harcourt - From Every Sphere
Robin Williamson - The Iron Stone