cover

High Time

MC5

CD (1971) - Atlantic

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Hardrock

Spor:
Sister Anne
Baby Won't Ya
Miss X
Gotta Keep Movin'
Future/Now
Poison
Over And Over
Skunk (Sonicly Speaking)

Referanser:
The Who
Sonic's Rendezvous Band
The Rolling Stones
The Who

Vis flere data

Se også:
Kick Out the Jams - MC5 (1969)
Back in the USA - MC5 (1970)

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Speak Sonicly!

Svingende, sjelfull rock'n'roll som feilaktig ble spådd en snar død da den kom.

High Time ble stort sett oversett da den kom. Idag er det enormt mange unge band som ville ofra det meste for å låte som dette. Flere har også strukket seg langt for å lage noe som minner om et snev av High Time. En blanding av testosteron, svette, muskler, blod og hår omsatt til svingende og nesten tidløs musikk. Dette er rock som både står godt til flagrende gevanter og spjæra skinnbukser. På sitt beste er dette nær den ultimate ballerockutblåsninga.

Skiva er som en mellomting mellom de to første albuma, Kick Out The Jams og Back In The USA. Her får man lengre låter igjen, men rotfesta i rock'n'roll og et fengende uttrykk. Låtene er smakstilsatt med blåsere, tangenter, munnspill og annen snacks. Det låter saftigere og friere enn på Back In The USA, men selvsagt ikke så utfrika som på Kick Out The Jams. Det er mer sjelfullt enn hos Stooges, råere enn hos Grand Funk Railroad og mer rennesteinsprega enn hos Ted Nugent, for å sammenligne med noen andre Michiganrockere.

Rockeballet åpner med Fred Smiths to møkkete perler, Sister Anne og Baby Won't Ya. Begge er eksempler på rå og svingende kraftrock av verdensklasse. Smith står faktisk for halvparten av de åtte låtene. Disse rammer inn skiva og utgjør samtidig høydepunktene. Dette er essensen av såkalt frihetsrock. De som mente at dette ikke var noe for framtida hadde liten forståelse for hvordan ulike rockeidealer og stiler gjerne går i sykluser.

Med Miss X får man MC5s store følsomme øyeblikk. Den sjelfulle balladen bryter etterhvert ut i reine adrenalinhyl. Rob Tyner høres ut som om han kan bryte sammen eller ut i strigråt når som helst. Sjelden har et rock'n'roll-orkester av dette kalibret kommet opp med noe som i så stor grad har fortjent betegnelsen powerballade, uten at man noen som helst grunn til å fnise etterpå.

Gotta Keep Movin' er typisk motor city rock som medfører ufrivillig risting i et utvalg kroppsdeler. Her har de henta fram det enkle soundet fra forløperen. Future/Now er kanskje hakket mer anonym enn resten, men det skyldes kanskje det blendende drivet i brorparten av låtene. Den roter seg også ørlite grann bort i tåka mot slutten. Deretter bygger det seg opp mot storslagen høyoktanrock igjen gjennom Poison.

Helt tilbake på toppnivå er bandet med Over And Over, en frekk frihetsrocker som fortsatt burde være i stand til å få Roger Daltrey til å rødme - man kan lett mistenke at Fred Smith hadde mer krutt på lager enn han noen gang fikk vist etter MC5s død. Deretter tar de den helt ut i Skunk (Sonically Speaking), med kombinasjonen av vindskeive blåsere og breibeint øs. En verdig avslutning på en intens opplevelse.

Flere av låtene røsker så hardt i mellomgulvet at man hiver etter pusten med et stort glis om munnen. Mick Jagger ville antagelig gitt underleppa for å kunne humpe rundt til dette materialet. Fred Smith og Wayne Kramer koker sammen noen gitarpartier som får håra til å reise seg på armene mine. Når man legger til Rob Tyner, en av de beste skrikestemmene i rockehistorien, kan det nesten ikke gå galt.

"The MC5 was inconsistent. On a great night, we were cosmic. But on a bad night, we were like a train wreck."
- Wayne Kramer (i heftet til The Big Bang! The Best Of The MC5)

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Nuspirit Helsinki - Nuspirit Helsinki

(Guidance Recordings Inc.)

Finner med stil leverer et album av godlyd i jazza klubblandskap för helvetet.

Flere:

Opsvik & Jennings - A Dream I Used to Dream
Erlend Ropstad - Hva om det ikke er sånn som du tror at det er