cover

Born to Be slow

Jon Eberson Trio

CD (2009) - NOR-CD / Musikkoperatørene

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Jazz

Stiler:
Akustisk jazz

Spor:
Rob's Request
Armagnac
CMI's Bassline
Talk to mM
RECMI
I Remember Club 7
Little Song
My Beauty

Referanser:
Pat Metheny

Vis flere data

Se også:
Bring It On - Jon Eberson Trio (2006)

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Treigingjazz

Det er vanskelig å spille interessant og god jazz langsomt og uten trommer. Jon Eberson Trio gjør et forsøk med ”Born to be slow”.

Jon Eberson er en sentral skikkelse i norsk jazzliv, og har i de siste åra i hovedsak egnet seg til en pedagogisk gjerning ved Norges Musikkhøgskole. Nå er han imidlertid tilbake på platemarkedet, denne gang i triosamspill med Rob Waring (vibrafon) og Carl Morten Iversen (bass). Albumet har fått den uhøytidelige tittelen Born to Be Slow, og tittelen forteller det meste om denne utgivelsen. Dette er nemlig treige greier.

Men først noen ord om Jon Ebersons nye trio. Det er ikke så mange jazzbesetninger som utelater trommisen, men i denne inkarnasjonen av trioen har Eberson valgt å gjøre nettopp det. Den manglende trommeslageren i tillegg til Warings vibrafon gjør sitt til at trioens sound skiller seg ut fra de mest tradisjonelle jazzkonstellasjonene. Åpninga av plata, Rob's Request, er dens høydepunkt – og viser gruppens potensiale. Den er langsom, men mangler ikke intensitet, slik som mange av de andre stykkene her. Etter å ha presentert den minneverdige melodien, tar Waring over fokuset med en smakfull vibrafonsolo. Eberson følger opp med en gitarsolo som opprettholder interessen, på tross av det forholdsvis lave tempoet. På Rob's Request viser Eberson seg som en god låtskriver, og trioen gjør det beste ut av hans komposisjon.

I det påfølgende materialet viser det seg imidlertid at Eberson ikke har et særlig stort register å spille på, låtskrivermessig. Sangene blir rett og slett for like, og gjør det vanskelig å opprettholde interessen. Den avsluttende My Beauty tar imidlertid opp tråden fra åpninga, og inneholder flott kammermusikalsk samspill.

Når først trioen setter opp farta noe, slik som på RECMI midtveis, fungerer det upåklagelig; det svinger og musikken durer avgårde på det triveligste vis. Dette sier meg at Eberson har gjort seg selv og sine medmusikanter en bjørnetjeneste ved å satse nesten utelukkende langsomme låter på Born to Be Slow. Gitaristen har, i mine ører, ikke den nødvendige teften for melodier som er nødt til å være på plass for at musikken skal drives fremover. I tillegg har ikke trioen har den nødvendige roen, de langsomme tempiene virker kunstige og forserte, som om musikerne egentlig har lyst til å spille hurtigere. På tross av at trioen ikke presenterer den mest interessante musikken er plata deres likevel en behagelig opplevelse. Klangbildet er imidlertid varmt og detaljert, produksjonen er god.

Oppsummeringsvis er det er befriende å høre en konstellasjon som trives sammen selv om det trommisen er fraværende, slik som Jon Eberson Trio gjør på Born to Be Slow. Jeg håper imidlertid at Eberson ved neste korsvei har lagt fra seg den dogmatiske tilnærmingen til komposisjonene sine, og kan by på både langsomme og hurtige låter – gjerne med den samme trioen som vi møter på denne utgivelsen.

Artikler, nyheter


Genesis 1969-1977

En kort gjennomgang av Genesis sine mest sentrale plater i perioden 1969-1977, av Geir Levi Nilsen

Groovissimo


Jamey Johnson - That Lonesome Song

(Mercury)

Ei nesten heilt ny stemme frå nabolaget til Hank Williams tar ein sylskarp innersving på det aller meste av dei siste åras countrymusikk.

Flere:

Vidar Sandbeck - En fergemanns vise
The Samuel Jackson Five - Same, Same, But Different