cover

Hell Hath No Fury

Clipse

CD (2006) - Jive / Sony Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Hip-Hop

Stiler:
Gangsterrap / East Coast Rap

Spor:
We Got It for Cheap (Intro)
Momma I'm So Sorry
Mr. Me Too
Wamp Wamp (What It Do)
Ride Around Shining
Dirty Money
Hello New World
Keys Open Doors
3:19
Ain't Cha
Trill
Chinese New Year
Nightmares

Referanser:
Young Jeezy
T.I.
Mobb Deep
The Neptunes

Vis flere data


Gateaktivitet

Den sympatiske langerduoen fra Virginia gjør det skarpt på sin forsinkede nummer to.

Uendelige albumutsettelser og krangling med plateselskap er ikke akkurat sjelden kost blant hip-hop-artister. Etter mye gneldring fram og tilbake, er nå imidlertid Clipse sin oppfølger til debuten Lord Willin' klar - Jive har fått passet påskrevet av Malice og Pusha T, men tross mye konflikter er altså Virgina-karene omsider klare med sin forsinkede plate.

Lord Willin' ble en favoritt hos mange, og forventingene til Hell Hath No Fury har gradvis bygd seg opp. Igjen er det kameratene i The Neptunes som står for produksjonen, noe som sikkert vil få noen til å juble og andre til å rynke på nesa. Neptunes-hypen har lagt seg for lengst, Pharrell gjorde det ikke videre bra med sin soloplate tidligere i år, og man kan generelt spørre seg om den suksessrike tiden er over for produsentduoen. Selv er jeg ikke spesielt fan, men saken er at Neptunes og Clipse kjenner hverandre veldig godt, og rap-brødrene kler de minimalistiske produksjonene bedre enn kanskje noen annen.

Pusha T og Malice langer dop på si (jamfør for øvrig coveret), og i likhet med det forrige albumet handler også mye på den nye platen om livet deres på gatene. Men mens man tidligere kunne få inntrykk av at de først og fremst drev med narkotika, levner de nå liten tvil om at de fortjener status som dyktige rappere. At hip-hop-artister prater om kriminalitet og gatekultur er nærmest tradisjon, men ikke alle lykkes like godt. Det som skiller Clipse fra den gemene hop er selvsagt deres tekniske dyktighet og karakteristiske vokal, men dette er bare en del av et større særpreg som skapes i samarbeid med Neptunes-lydbildet og ikke minst deres holdning til nettopp gateaktiviteten. Det forekommer veldig lite skryting og overeksponering av seg selv og sine krimeskapader, i stedet har Pusha T og Malice beina noenlunde på jorda og bare gjengir sine erfaringer, troverdig nok. Tekstene er dessuten mye mer snedige enn gjennomsnittet.

Gutta fremsto visstnok som riktig så sympatiske da de gjestet Quart-festivalen for noen år siden, og i låten Momma I'm Sorry får norske jenter hyggelig oppmerksomhet (med mindre du er medlem i OTTAR) gjennom linjene "even adored by Norwegian women/blonde hair, blue eyes, I'm getting back with a vengeance". Her prater de litt om hvordan ting har utviklet seg siden sist, samt beklager sin skitne oppførsel. Beaten drives fram av et ganske originalt trekkspill og er absolutt blant høydepunktene på platen.

Singel nummer to, Wamp Wamp (What It Do), som gjestes av Slim Thug, er egentlig den eneste låta her som ikke faller helt i smak hos meg. At singelen ikke er så fet er kanskje et tegn på at det blir et bra album, ikke vet jeg – men resten av materialet er i hvert fall utrolig helstøpte saker. Inkludert den andre singelen, Mr. Me Too.

Rappingen står hele tiden i fokus, og løftes fram av nevnte minimalistiske, suggestive beats. Å kalle Neptunes noe annet enn kommersielt er selvfølgelig en løgn, men faktum er at det i disse dager er svært befriende å høre et kommersielt hip-hop-album hvor det handler om skills på mikrofonen og ikke de heteste produsentnavnene. Om Hell Hath No Fury er så forferdelig publikumsvennlig kan uansett diskuteres – det er trendy og kult, men likevel forfriskende originalt og gateorientert.

Pharrell låner bort stemmen sin på et par av sporene, og på Hello New World så sørger han for et sjarmerende refreng mellom Malice og Pusha Ts tighte vers. De to andre medlemmene i Clipses lille "crew", Ab-Liva og Sandman, gjør det de skal på den fengende Ain't Cha. Og sangfuglen Bilal vies mye, vellykket plass på den litt paranoide avslutningen Nightmares. Men det er brødrene selv som korrekt nok overbeviser, og alt i alt er dette et sikkert kjøp for enhver hip-hop-entusiast som evner å sette pris på gode rappere i tidsriktig, men kvalitetssikker innpakning.

Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på hissig.no
!hissig logo

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Deathprod - Deathprod

(Rune Grammofon)

Denne boksen presenterer et flott utvalg av Helge Stens produksjoner, og skisserer et bilde av en obskur, men viktig figur i norsk musikk.

Flere:

Neil Young - On the Beach
Jonas Kullhammar Quartet - Plays Loud For The People