cover

Change (live)

Sue Foley

CD (2004) - Ruf

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Blues

Stiler:
Akustisk blues / Deltablues

Spor:
Goin' Down the Road Again
Hardworking Woman
Doggie Treats
Careless Love
Change
Bad Luck Woman
Mournin' In the Morning
Sugar In My Bowl
Here Comes the Sun
Me and My Chauffeur
You Don't Have to Go
Shake That Thing

Referanser:
Memphis Minnie
Bessie Smith

Vis flere data

Se også:
New Used Car - Sue Foley (2006)
Time Bomb - Sue Foley & Deborah Coleman & Roxanne Potvin (2007)

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Akustisk godlyd

Foley vender tilbake til bluesen med akustisk live-skive som bekrefter at hun er en helvetes gitarist.

Sue Foley er en av mine definitive personlige favoritter. Hun kom som en frisk bris inn i miljøet rundt klubben Antone's i Austin, Texas fra Canada via California en gang på begynnelsen av 90-tallet. Hun var da i begynnelsen av 20-årene og noe så uvanlig (dessverre) som en ung, kvinnelig bluesgitarist som faktisk kunne spille som en av gutta. Hun bosatte seg i Austin etter at hun på en prøvespilling for den legendariske klubbeier og plateselskapssjef Clifford Antone forbløffet med sin omfattende kjennskap til og beherskelse av de gamle mestre, som Magic Sam, Freddy King og Earl Hooker. Det er lett å skjønne hva som imponerte en mann som hadde hørt de fleste legendene spille på sin egen klubb; Foley er simpelthen den eneste virkelig teknisk fullendte og samtidig kraftfulle kvinnelige bluesgitarist i dag. Jeg driter i hva andre måtte si. Det er fakta. Damer som Rory Block og Bonnie Raitt er selvsagt dyktige, men de behersker kun én sjanger, mens Foley som sagt kan spille alt.

Oppholdet i Austin resulterte i fire utgivelser på Antone's Records, før Foley flyttet hjemover til Canada, fikk barn og startet en ny platekarriere på Shanachie Records. På denne tiden spedde hun på platene sine med mer pop og rock, noe som ga brukbart salg og høy status i musikkmiljøet i hjemlandet. Nå er hun imidlertid tilbake der hun startet - i bluesformatet. Change er hennes første plata på tyske Ruf og hennes første live-plate. At hun velger å gi ut en akustisk opptreden der hun spiller egne låter og gamle favoritter viser at hun ikke er redd for å gjøre ting på sin egen måte. Jeg kunne i og for seg godt tenkt meg en elektrisk live-utgivelse, men samtidig er jo dette en fin anledning til å stifte intimt kjennskap med Foleys stemme og nyansene i gitarspillet hennes. Mange vil nok stusse litt over stemmen. Det er vanskelig å bli helt fortrolig med den lyse, småpikeaktige stemmen, men jeg synes det stort sett funker. Den har en viss sjarm og sårbarhet, selv om den ikke bærer all verden og vibratoen kan tendere mot irriterende.

Gitarspillet derimot er som alltid av høy klasse. Hun spiller fjellstøtt komp, fills og solo med like stor selvfølgelighet, slik at det ofte høres ut som to gitarister på scenen. De som kjenner til Jimmie Vaughans spill med T-Birds vet hva jeg snakker om. Nyskrevne Doogie Treats spretter av gårde, funky og fint, mens salige WC Handys Careless Love takles smakfullt med et klunkende piano tuslende i bakgrunnen. Tittellåten er en oppsummering av hennes unge liv, der det eneste som oppleves som stabilt og sikkert er forandring, det å alltid bevege seg videre uten å slå rot. "If I end up with no one, I'm the one to blame. Moving around is the only life I claim". Denne holdningen beskrives videre i Memphis Minnies Bad Luck Woman, som er en herlig shuffle med sparsomt komp og barrelhouse piano. Mournin' In the Morning er ren delta-blues som Foley får til å låte autentisk. Here Comes the Sun av George Harrison er derimot et bomskudd. Klassikeren Me and My Chauffeur med sine seksuelle undertoner sitter godt, og Foley harver ut en solo det slår gnister av.

"Problemet" på Change er formatet, snarere enn evnene. Selv svært dyktige bluesutøvere kan slite med å overbringe noe av intimiteten fra en liten klubb til CD. På mange av sporene får Foley selskap av bass og trommer, noe som skaper en viss variasjon og tyngde. Etter noen gjennomlyttinger kan det imidlertid rykke litt i skip-fingeren, og det er aldri et bra tegn. Det blir litt mye hygge og litt lite nerve. Jeg tar meg i å tenke hva en mann som Son House klarte å formidle av følelser alene med en gammel dobro-gitar i en alder av 65 år. En urettferdig sammenligning, selvsagt, men samtidig bevis for at akustiske opptredener kan være alt annet enn kjedelig. Eller tenk på Muddy Waters Plantation-innspillinger! Men når det funker, som i avslutningslåta Shake That Thing, der Foley dundrer ut rocka, suggerende rytmespill med stålkontroll over strengene og bandet, da lukter det svidd.

Så hva skal man si? Ikke en essensiell bluesutgivelse på noen måte, men en grei tilvekst til Foleys etter hvert imponerende backkatalog, alderen tatt i betraktning. Hun får vist en annen side av seg selv, og det er fortsatt lite tvil om at dette er jenta si når det gjelder bluesgitar. Men hun er bedre med en Telecaster i hendene. Kult paperback-cover, forresten.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Jaga Jazzist - One-Armed Bandit

(Sonet)

Etter mer enn ti år låter Jaga Jazzist fortsatt friskt og inspirert. Faktisk mer friskt og inspirert enn på lenge.

Flere:

Rockettothesky - Medea
Stars - Set Yourself On Fire