cover

American Supreme

Suicide

CD (2002) - Blast First / Mute / Playground

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Elektronisk

Stiler:
Funk / Techno / Synth

Spor:
Televised Executions
Misery Train
Swearin' to the Flag
Beggin' For Miracles
American Mean
Wrong Decisions
Death Machine
Power Au Go-Go
Dachau, Disney, Disco
Child, It's a New World
I don't Know

Vis flere data

(7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7)


Beste siden debuten i '77.

Suicide er endelig tilbake, og legger det amerikanske imperiet på skafottet.

Alan Vega og Martin Rev er tilbake, og har dermed sluppet plater i fire tiår. Suicide er allikevel ingen dinosaur, de er kanskje definisjonen på det motsatte. Siden oppstarten som en slags musikalsk performance-duo i New York på begynnelsen av 70-tallet, har de aldri vært i nærheten av suksess. De har allikevel stått bak et par av de mest satiriske/samfunnskritiske låtene gitt ut på plate. Her snakker jeg blant annet om låta Frankie Teardrop fra deres selvtitulerte debut i 1977. Den fremmedgjorte fabrikkarbeideren Frankie klikker en dag av arbeidspresset (twenty year old Frankie, he's married and got a kid, working in a factory, he's working from 7 to 5, he's just trying to survive, but Frankie can't make it) og dreper sin kone og sitt barn, og til slutt seg selv. En kjent tema som har blitt en moderne myte. Rainer Fassbinder presenterte sin versjon av denne myten gjennom sin svært ubehagelige film Hvorfor Hr. R Går Amok. Ian Curtis fra Joy Division, Morrissey, og for den saks skyld Kurt Cobain, har fortalt denne angstfulle myten som lever i beste velgående i skyggen av det moderne fremskrittet.

Låta om Frankie Teardrop er en viktig del av folkloren rundt Suicide. En del av historien er deres supportjobb for Elvis Costello i Brüssel 1978. Med Vegas svært konfronterende sceneopptreden, og Revs mantralignende, pumpende, syntetisk-klingende synthbeats, endte konserten i et opprør. Publikum gikk til fysisk angrep på bandet. Suicide hadde vært ute i lignende situasjoner før, og fortsatte sitt show mens en roadie holdt publikum på avstand med kniv. Med brukket nese måtte Vega til slutt rømme scenen. Costello gikk på, holdt et forrykende sett på en halvtime i forakt for publikums oppførsel, og forlot deretter et lokale som ble rasert av et frådende publikum.

Denne hendelsen er behørig dokumentert på re-utgivelsen av Sucides første album ('98), som inkluderer en gig fra CBGB's i New York, samt et kutt kalt 23 Minutes over Brussels som altså dokumenterer opptøyene i Brüssel. Jeg vil anbefale re-utgivelsen på det sterkeste, av flere grunner. For det første; Suicides debut er antagelig den mest enerverende platen i populærmusikkens historie, den er tidvis direkte ubehagelig og er samtidig en fengslende opplevelse, for det andre; det er fascinerende å høre oppløpet som ender med at publikum jager Suicide av scenen i Brüssel, mens Vega desperat skriker tekstlinjene til Frankie Teardrop, og for det tredje; det er ikke ofte man kommer med en slik oppfordring, men Sucides uttrykk er så egenartet, kontroversielt og kompromissløst at det nesten er en forutsetning at man kjenner til deres første aktive periode for best å forstå American Supreme.

Suicide har naturlig nok utviklet seg siden 1978, og American Supreme er et album som passer godt inn i vår tids eklektiske tidsånd. Den blander funky hip hop-lignende beats, nedstrippede og monotone technorytmer og dype dub-lignende saker, og oppfyller i og for seg kravene om å være relevante og tidsriktige i forhold dagens publikum. Soundet er varmt der det tidligere var usannsynlig kynisk og syntetisk, provoserende enkelt og enerverende. Suicide kan på enkelte låter høres datert ut, men det bare unntaksvis. Ellers har de greid å lage en fet plate på utsiden.

På innsiden har ikke Suicide forandret seg nevneverdig. Coveret til American Supreme er the star spangled banner fremstilt i negativ, og det sier forsåvidt det meste om innholdet. Der Vega kjempet med publikum på 23 minutes over Brussels for å fortelle Frankies historie, er det nå den allestedsnærværende amerikanskfødte markedskapitalismen og dens virkning på enkeltindivid og samfunn som ligger på skafottet. Forsåvidt er det historien om Frankie Teardrop vi får igjen. Det er frustrasjon over at livssyklusen har blitt redusert til produksjon og konsumpsjon, kritikk av det meningsløse i underholdningsindustrien og masseproduksjon av kultur, og et oppgjør med det brutaliserte samfunnet, gjennom låter som Televised Executions, Death Machine, Dachau, Disney, Disco og Swearin' to the Flag.
American Supreme er også et oppgjør med hvordan fremtiden gjøres retro, hvordan man på denne veien mister kontekst og innhold, og blir redusert til plastikk.

Suicide stiller i rekken av artister og mennesker som har tro på at en ny verden er mulig, men som er fanget i et system det ikke finnes noe alternativ til. American Supreme dreier seg også om hvilken business som eier presidentskapet i USA, det sørgelige faktum at frihet er økonomisk betinget, at religion er fundamentalisme, at ungdom verden over snakker engelsk med amerikansk aksent, og at en god sosialist er en død sosialist.

American Supreme er allikevel ingen resignert plate, den er et spark i røven. Og en støtteerklæring til de som vil ha forandring, men som ikke greier å tegne opp et alternativ. Her i Norge burde det bety at vi burde snu ryggen til amerikaniseringen og den sosiale stagnsjonen vi opplever i vårt samfunn i dag.

We're all Frankies.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Sigur Rós - Takk

(EMI Virgin)

Vår anmelder er naiv nok til nok en gang å la seg affektere/lure av eterisk islandsk svevestøy. Heldigvis.

Flere:

Devendra Banhart - Cripple Crow
Kråkesølv - Trådnøsting