cover

Count The Rings

Annuals

CD (2010) - Souterrain Transmission / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Indierock / Pop / Alternativ / Orkesterpop / Barokk / Powerpop

Spor:
Eyes In The Darkness
Hot Night Hounds
Springtime
Hair Don't Grow
Hardwood Floor
Loxstep
Turncloaking
Sweet Sister
The Giving Tree
Always Do
Holler And Howl

Referanser:
The Flaming Lips
Arcade Fire
My Morning Jacket
Band of Horses
Jack Johnson
The Police

Vis flere data

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Ubestemt variasjon

En brukbar samleplate hvor multiinstrumentalistene i Annuals framstår som en gjeng flinkiser uten retningssans.

Count The Rings er Annuals andre utgivelse i Europa. Bestående av diverse b-sider og sanger fra plata Such Fun (kun utgitt i USA), får vi i følge presseomtalen her høre Annuals slik de selv ønsker å framstå. Det betyr stor variasjon på både godt og vondt.

Holdepunktet i Annuals musikk er den stadige eksperimenteringen med powerpop, orkestrale oppbygninger og barokke stemningsleier - alltid tilbakevendende til et slags indierockens grunnelement. Dette setter bandet i samme bås som Arcade Fire, My Morning Jacket og Band Of Horses. Samtidig byr plata på en noe forvirrende uforutsigbarhet som gjør det hele til et vanskelig prosjekt.

Variasjonen kommer til uttrykk gjennom sangenes ulike karakter. Eyes In The Darkness er første sang, og også en av albumets beste, der den med sitt lystige orgel og håndklapp er en fin sommerpoplåt. Her lar jeg meg rive med, og forventningene skrus opp. På Hair Don't Grow er vi så over i det pompøse og barokke. Sangen minner i høy grad om The Darkness, både når det gjelder falsettstemmen og melodien som er en blanding av blues, heavyrock og glam. Neste sang er en rolig affære i Jack Johnson-stil. Deretter virker det som om Sting & The Police har gjort comeback. Eksotiske rytmer og fremmed aksent i versene blir forløst av et ordinært rockerefreng.

Etter mitt skjønn kommer den stadig ekspanderende Springtime og de viseorienterte sangene Always Do og Holler And Howl best ut av det. Den førstnevnte bygger seg opp fra rolig pianomelodi til et Band Of Horses-lydbilde. På Always Do gjør også eksperimentering med orkesterpop og progressive oppbygninger seg gjeldende. Mest innbydende er allikevel slidegitarens vakre detaljer som hever sangen til et høyere nivå. Holler And Howl er på sin side en liten uskyldig perle som på gledelig vis avslutter albumet.

Hvor den store variasjonen mellom sangene på én side blir en styrke, er det også her bandet roter seg bort. På sett og vis virker det som om Annuals halter seg igjennom sporadiske deler av musikkhistorien og henter litt fra både den ene og den andre etter som det passer seg.

Totalt sett ender bandet opp med å framstå som en gjeng flinkiser med sans for eksperimenterende indierock, uten ro og mak til å utvikle seg i noen bestemt retning. Det gjør også at det oppstår et avstandsforhold mellom musikken og lytteren.

Et hovedproblem er at plata aldri setter meg i noen bestemt stemning. Hver gang det bygger seg opp en potensiell følelse, brytes den ned igjen i neste sang, takket være det utålmodige preget som dominerer plata.

Count The Rings er en brukbar plate med enkelte høydepunkter. Dens styrke er de gode sangene, den imponerende produksjonen og musikernes dyktighet. Dessverre mangler den helhet nok til å overbevise.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Magnet - On Your Side

(Ultimate Dilemma)

Engelske kritikere har trykket Magnet til sine bryst. Fortjent. Det beviser Even Johansen nok en gang med sitt nye bittersøte album.

Flere:

William Hut - Versus the End of Fashion Park
Bon Iver - Bon Iver, Bon Iver