cover

Maker of Time

Washington

CD-EP (2004) - Bauta / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Fremdeles lovende, fremdeles gorgeous

Tromsø-band lader opp til sin kommende debutplate med EP #2.

Washington overrasket positivt med sin første EP, Black Wine (2003, 5/7 groove), med fire låter som dyrket et mørkt og mystisk landskap et sted mellom Nord-Norge og ville vesten, for å si det veldig forenklet. Nå er de klare for en oppfølger, med god mottagelse både for EPen og konserter i sekken. Det er dermed lov å stille litt høyere krav nå, men også med en visshet om at dette er et band fortsatt helt i startgropen av sin karriere.

Maker of Time virker mer forseggjort, fra omslaget til selve produksjonen. Men noe av den fascinerende mystikken som preget Black Wine har blitt erstattet av et mer stilrent sound, en utvikling i hvert fall jeg ikke helt er komfortabel med. Lars Lien har hatt besøk av Tromsøværingene i Brygga studio, samme mann legger også helt korrekt til tangenter på låtene. Det løfter en utgivelse som mangler et spor som Dead Men's Choir, det mektige høydepunktet fra forrige EP, fra å bli litt for blodfattig.

Maker of Time er ikke helt ulik A 20's Travel Guide fra debuten, selv om vokalist Rune Simonsen nå tråkker Jim Morrisson farlig nær. Det er et helt klart singelvalg. Låten virker som deres mest gjennomarbeidede, og den har et klart hitpotensiale; tidsriktig melankoli koplet til en fengende melodi som også kunne tilhørt The Doors rundt Soft Parade. På mer stillferdige Velvet Room lukkes øynene og Simonsen crooner inn mot Morten Harket, Paal Flaata eller Thom Yorke, uten at det kommer så mye annet ut av det enn at det er veldig fint å høre på. Vokalen spiser det meste av lydbildet og det er greit nok, mannen har en Stor stemme som krever mye plass. Låten deler forøvrig de samme vindblåste klangene som, sikkert tilfeldig, Songs: Ohias Incantation, med forsiktige drypp fra piano og en akustisk gitar. My Sea er denne platens mest tilforlatelige kutt, Simonsen lener seg tilbake i falsett og viser liksom hele registret sitt på en hyggelig akustisk vise. I tillegg til disse tre avsluttes platen med noe så spennende som en "radio edit" av Maker of Time.

Jeg lar min floskel fra forrige korsvei stå ved lag: "...et band jeg både tror og håper at vi kommer til å få stor glede av fremover". Washington er utvilsomt et band med potensiale. De har vokalisten, vyene og ferdighetene. På den kommende fullengderen vil det nok vanke flere lovord hvis de i tillegg blander litt rødt i den gråbleke kuløren de farver sine låter med. Det er nemlig en tynn linje Washington balanserer på, mellom det inderlige, storslåtte, og det ganske så intetsigende pregløse.

comments powered by Disqus