You Liked Me Five Minutes Ago

Fire!

CD (2009) - Rune Grammofon / Musikkoperatørene

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Hot fire!

Debutplate, helt fersk svensk trio, men på ingen måte ubeskrevne førstereisgutter.

Av Thor-Eirik Johnsen

14.09.2009

Jeg klarer ikke å unngå å kalle Mats Gustafsson for en legende, ja til og med en institusjon, for å virkelig slå til med åpningstaleflosklene. Han har spilt med det som er av jazz- og avantfiff fra hele verden - jeg så ham sist på en scene i august i fjor på Rockefeller der han svettet entusiastisk sammen med resten av kraftstøylavtrykket The Original Silence. Akkurat det bandets praksis kan fungere som en god spissformulering av Gustafssons virke - åpent, fordomsfritt og sjangeroverskridende. Ellers burde de fleste kjenne han fra garasjejazztrioen The Thing, hvis ikke - først inn i skammekroken, så ut på konsert og deretter inn i platesjappa.

Med seg i Fire! har han Johan Berthling og Andreas Werliin. Berthling kjenner vi fra Tape og som grunnlegger av plateselskapet Häpna. Og Werliin er til daglig trommis i jyplingkometene Wildbirds & Peacedrums. Hvis denne korte presentasjonen av bandet får det til å virke som om Gustafsson er sjefen, lederen, kapteinen med båndet rundt armen, så er nok det mest fordi han har den lengste historien, den drøyeste CV-en av disse tre. Han er eldst også må vite, det er nemlig et poeng, eller Rune Grammofon gjør det i hvertfall til et poeng i presseskrivet, at dette er et band som forener tre generasjoner av svenske musikere, født på 60-, 70- og 80-tallet.

Men altså, når jeg hører på selve plata, etter at jeg har fjernet blikket fra Wikipedia og presseskriv, er det ingenting som tyder på at noen har tatt diktatorisk ansvar her. Dette høres ut som et band, med alle romantiske forestillinger om romantisk og åpent demokrati inntakt. Dette er groovy, og kanskje til og med psykedelisk musikk. Berthling på bass og Werliin på trommer durer avgårde, med et sløyt og repetetivt fundament, ofte sammen med dronete orgel spilt av Berthling og Gustafsson.

På andresporet But Sometimes I Am bidrar også Mariam Wallentin, den andre halvdelen av Wildbirds & Peacedrums, med skjønnsang, for å virkelig sementere de eteriske vibbene. Jeg tenker krautrock, jeg tenker på 70-tallet, jeg tenker til og med på elektrisk Miles Davis av en eller annen grunn (men jeg tenker ikke på fusion, bare så det er sagt), hele tiden mens jeg nikker på hodet som bare særs hvite, nerdete platesamlere kan.

Og så Gustafsson da, med saksofonen sin oppå det hele. Jeg har vurdert nøye om det er for teit å kalle spillestilen hans for mandig, men jeg tror ikke jeg kommer unna det denne gangen. Han blåser ikke riktig så hardt her som jeg er vant til fra andre prosjekter, men så er også dette noe helt annet enn disse andre prosjektene, og som god jazzmusiker tilpasser man seg på en selvfølgelig måte.

Jeg har lett mye etter noe å pirke på, noe å kritisere denne plata for. Jeg vil jo gjerne være en ansvarlig kritiker, en som tar ansvar på det platekjøpende publikums vegne, en som som helt uten nøling setter navn på spaden, forteller hvor skapet skal stå. Men jeg gir opp. Jeg kapitulerer og innfinner meg med statusen som ukritisk fan. For dette er bare så bra! Tre strålende musikere som kommer sammen og skaper noe som er helt annerledes enn alt de har vært involvert i tidligere - nytt, friskt og fengende. Akkurat slik det skal være! Så får vi bare håpe at dette blir noe mer enn et one shot-sideprosjekt, konserter og flere plater, ja takk!

Groovissimo

Yo La Tengo - I Am Not Afraid of You and I Will Beat Your Ass

Dei er i alle fall ikkje redde for å utfordre deg, og ja, dei 'will beat your ass', skråsikkert.

Flere: