cover

Black Sea

Fennesz

CD (2008) - Touch / Grappa / Musikkoperatørene

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Elektronisk

Stiler:
Laptop / Ambient / Støy / Shoegaze

Spor:
Black Sea
The Colour of Three
Perfume of Winter
Grey Scale
Glide
Vacuum
Glass Ceiling
Saffron Revolution

Referanser:
Tim Hecker
Keith Rowe
Jim O'Rourke
Oren Ambarchi
Ryuichi Sakamoto

Vis flere data

Se også:
Endless Summer - Fennesz (2001)
In the Fishtank - Sparklehorse & Fennesz (2009)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Vannmannen

Fennesz har gått i østerled, og finner stadig nye vinklinger i spenningen mellom gitar og elektronikk.

Mange ble nok for alvor kjent med Christian Fennesz gjennom hans eminente Endless Summer (2001), en Pet Sounds for glitch-generasjonen med en tittel som presist beskrev musikken. Med Venice tre år etterpå forflyttet han seg fra tilstand til sted, kan man kanskje si, på det som var en vel så tilgjengelig plate. Det har igjen tatt sin tid med oppfølgeren, fire år senere ser det ut til at Fennesz fremdeles er på vandring. Stoppestedet denne gang er Svartehavet.

Det er sikkert mulig å utlede noen smarte tanker rundt dette navnet. Svartehavet forbindes ofte med sol og ferie, men det er nok også mulig å knytte, i hvert falll regionen, til tungindustri, grå sletter, tåkefulle jernbanespor og fremmede språk. Noe slikt. I hvert fall er det mer i denne retningen omslaget tar oss, og det er også mot dette landskapet musikken søker. Fennesz musikk strømmer denne gangen fra Dnepr og Don mot Svartehavets bredder på bølgende gitarer, statisk elektrisitet, grumsete vann.

Black Sea er en mørk, tung - men ikke minst en vakker plate. Ambient og støy, gitarer og elektronikk er skrudd sammen til et organisk pustende vesen. Fennesz snur ryggen til den gjengse laptop-artist - altså vendt mot publikum - og det er nettopp i det analoge fundamentet og det menneskelige oppe i det hele som skiller ham i en genre som ofte blir kald og distansert i forholdet mellom utøver og publikum. For det er ikke til å underslå at det finnes cirka en million "lydskulptører" der ute, svært mange innenfor det segment som Fennesz befinner seg i. Han er blant de store, markerte seg tidlig og har en naturlig autoritet i miljøet. Om Black Sea er så vanvittig mye "bedre" enn andre er spørsmål jeg ikke nødvendigvis sitter med svaret på. Det viktigste er at Black Sea er en formidabel lytteropplevelse. Fennesz jobber sakte, men resultatet tåler da også alltid tidens tann bedre enn hos de fleste han kan sammenlignes med.

Elementene består ikke uventet av lag på lag med mektige el-gitarer, melankolske akustiske gitarer, noe som minner om feltopptak og selsvagt et kraftverk av datamaskiner/elektronikk. Hva som er hva er ikke enkelt å si, for en gitar er ikke alltid en gitar i Fennesz hender, men han søker i hvert fall mer mot tekstur enn puls, mer mot drømmebilder enn konkreter. Mye av hans modus operandi samles på første spor; det ti minutter lange tittelkuttet som tar oss fra maritime omgivelser, gjennom en urovekkende storm til vi skylles på land i et goldt, fremmed landskap. Vi er fremme, her skal vi tilbringe de neste 45 minuttene inntil vi duver tilbake på en dyne av støy til lyden av en Saffron Revolution.

Fennesz har funnet et godt hjem hos stilsikre etiketten Touch, sammen med likesinnede som Oren Ambarchi, Phill Niblock og Rafael Toral (høres ut som en Safe as Milk-festival), men han har også med seg Mego-relaterte Anthony Pateras på behandlet piano på ett kutt (The Colour of Three) og New Zealandske Rosy Parlane på et annet (Glide). Dette er bidrag som ikke utmerker seg umiddelabart på annet vis enn det man leser på omslaget, for Black Sea er helt og holdent Fennesz' prosjekt.

Et sikkert lydstykke å ta med seg neste gang du skal til Odessa.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Antony and the Johnsons - Antony and the Johnsons

(Secretly Canadian)

Mørk og sørgmodig røyndomskildring frå teater- og cabaret-underhaldar Antony. Nevnte eg at albumet også er ei musikalsk skattekiste?

Flere:

Joe Henry - Tiny Voices
In the Country - This Was the Pace of My Heartbeat