cover

A Part From Life (live)

Chokebore

CD (2003) - Pale Blue

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Slowcore / Alternativ / Post-punk

Spor:
She Flew Alone
Snow
I Love Waiting
Thin As Clouds
Little Dream
Days of Nothing
Tiny Boosters
You Are the Sunshine of My Life
Ciao L.A.
Geneva
Be Forceful
Narrow
Valentine
It Could Ruin Your Day
Police

Referanser:
Girls Against Boys
The God Machine
Bright Eyes
Modest Mouse
Sunny Day Real Estate
June of 44
Pixies

Vis flere data

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


The Lone Riders of the Apocalypse

Aloha fra Frankrike. Det er fremdeles liv i Hawaiis skeiveste kvartett.

De har endelig begynt å gi lyd fra seg igjen, denne særegne kvartetten fra Honolulu (gone Los Angeles for lenge siden). Studioplaten It's a Miracle (2002) var første livsgnist på nesten fire år her i Europa. Nå følger de opp med A Part From Life som er en liveplate tatt opp og utgitt i Frankrike, et land hvor de tydeligvis står ganske sterkt. Materialet her er stort sett hentet fra deres siste plate, i tillegg får vi noen godbiter fra deres to foregående utgivelser.

Settet åpnes med tre fra deres siste, og som vanlig, oversette plate; den smygende avslutningslåten She Flew Alone, grovekornete Snow og tunge I Love Waiting. Dermed slår de an tonen for hvordan kvelden i det store og hele kommer til å bli. Til tross for den lange dvalen høres heldigvis bandet ut til å være i solid form. Frontet av vokalist Troy Bruno von Balthazar har Chokebore stått litt på utsiden helt siden Motionless (1993). De hørte aldri helt hjemme blant bråkebøttene på Amphetamine Reptile, svingte innom Boomba for en plate, mens de nå gir ut på lille nyoppstartede Pale Blue i Frankrike. Selv om det ikke er så lett å skaffe disse utgivelsene (Pale Blue har ikke distribusjon i Norge), så er det ingen grunn til å glemme våre venner. De holder fortsatt til i samme musikalske distrikt. Jeg husker vagt et heftig norgesbesøk en eller annen gang midt på 90-tallet, og det er egentlig ikke de helt store endringene som har skjedd siden dengang. Skal man stole på ryktene, så er det nesten overraskende at Balthazar fortsatt står på beina. Hans (etter sigende) hang til en litt for usunn livsstil har tydeligvis ikke knekket ham. Mannen har dessuten humor, spøker og ler med publikum mellom sangene. Når han introduserer forrykende Thin as Clouds (fra Anything Near Water, 1995) blir jeg mentalt slengt noen år tilbake i tid, og må konsentrere meg for å ikke på ny rase rundt som en galemathias. Anything Near Water var da også Chokebores mest utadvendte utgivelse. Etterfølgeren A Taste For Bitters (1996) var både treigere og seigere, og det stigende klaustrofobiske og mørke preget ble passe korrekt titulert Black Black (1998) og presenterer noen av bandets aller sterkeste låter. Etter dette virket det som om de gikk ned i det svarte hullet alle mann, men i 2002 dukket de altså opp igjen med noe mildere It's a Miracle - og det er fra denne platen de stort sett spiller fra her.

Etter Thin as Clouds fortsetter bandet det intense drivet med It's a Dream, før de drar to gamle klassikere; lite muntre Days of Nothing og sugende You Are the Sunshine of My Life. Mellom disse to prøver de også ut en helt ny låt, Tiny Boosters, som ikke etterlater et spesielt inntrykk. I dette partiet midtveis i settet, begynner Chokebore virkelig å få opp dampen, som Ciao L.A. som går i et forrykende tempo. "It's gonna be sad and slow. We like that shit!" ler Bruno innledningsvis på flotte Geneva, og med det sier to av ordene som beskriver Chokebore på sitt beste, når de vender seg til de roligere, mektige låtene. Ellers nevner jeg bare Valentine (fra Black Black) og It Could Ruin Your Day (fra Bitters) som eksempel på gjenhør av to strålende eksempel på Balthazars låtsnekkeri.

Dessverre er ikke lyden på vår side platen gjennom, særlig gjelder det de mest støyende partiene som blir noe grøtete. Mens vi er i det negative hjørnet: På scenen mister Chokebore noe av det elegante og utviklede preget de alltid har tilstede på platene sine. Små detaljer som den skumle stemmen i Days of Nothing og koringen i Geneva forsvinner, de smarte rytmeskiftene og finessene drukner tidvis i gitarkastene og bandet står mer avkledd igjen som et primalt rock'n'roll band. Men med noen herlige vindskeive melodier og ikke minst en av de aller mest særpregede vokalistene vi har rundt oss i dag redder de seg i land. Skjelvende, intens og trippende på randen av nervøst sammenbrudd blir man enten gal eller glad av høre Bruno synge. Som ekstranummer spiller de dessuten gåsehudlåten Police for første gang, og det er en ny, klar favoritt. Da er det så jeg tar meg i å tenke at dette bandet bare var et par kompromisser og et nynnbart refreng fra å bli like anerkjente som Pixies eller Nirvana.

Den tiden har nok gått, men Chokebore er fremdeles ensbetydende med sjel, energi og dramatikk. Led deg inn i fristelse, for dette er et band du ikke har lyst til å gå glipp av. Start gjerne her for en smakebit, og forvent enda mer nam-nam fra den samme godteposen som disse låtene er plukket fra.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Richard Swift - Dressed Up for the Letdown

(Secretly Canadian)

Velkledde og idérike songar om nasjonal fridom, bygningar i Amerika, det grimme artistlivet og ein heil del lost and sorrow.

Flere:

Shining - Blackjazz
Father John Misty - I Love You, Honeybear