cover

Turanga

Mats Eilertsen

CD (2004) - Aim / Musikkoperatørene

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Jazz

Stiler:
Avantgarde / Samtidsmusikk / Etnisk / Kammermusikk

Spor:
Rica
Oasis
Ambush
Sweet Snowflakes
Gamelange
Sukha
Monsoon
Visby
Impal
The Trade
Turanga
Solitude

Referanser:
Parish
Louis Sclavis
Amsterdam String Quartet

Vis flere data

Se også:
Flux - Mats Eilertsen (2006)
Short Stories - Mats Eilertsen (2007)
Radio Yonder - Mats Eilertsen (2009)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Et friskt pust på den norske jazzscenen

Fri-impro elementer, kammerjazz, og etniske innslag blir vakker musikk i hendene på denne norsk/ svensk/ nederlandske kvartetten.

Mats Eilertsen er en fremragende jazz-bassist, han er svært allsidig, og spiller i så forskjellige konstellasjoner som Food, Håvard Wiik Trio, Kornstad Trio, Jacob Young Tand, Dingobats og Solveig Slettahjells Slow Motion Orchestra, med flere. Han har bodd noen år i Nederland og har med seg cellisten Ernst Reijseger derfa. I tillegg er Eilertsens parhest, Thomas Strønen, med på trommer, mens Fredrik Ljungkvist trakterer saksofon og klarinett på denne utgivelsen.

Eilertsen står bak halvparten av låtene, og resten står bandet for i fellesskap. Sannsynligvis er låtene improvisert fram innenfor definerte rammer. Eilertsen er åpenbart en jazz-musiker med større sans for å utvikle jazzen enn å konservere den, han spiller svært melodiøst, har en fyldig tone, og er ikke opptatt av å vise sin gode teknikk i form av raske løp. Han har en sjelden oversikt over det som trengs for å musisere, men på denne plata holder Eilertsen seg stort sett i bakgrunnen, og det er faktisk ikke før halvveis i plata at vi får det første bass-koret.

På grunn av Eilertsens svært varierte musikalske bakgrunn, er det umulig å ane på forhånd hvordan dette vil høres ut. Selv om deltagerne på plata er jazzmusikere, er ikke dette en reinspikka jazzplate. Selv om flere låter er fritt improviserte føyer de seg ikke inn i rekken av energiske utholdenhetsprøver, men de gir lytteren utfordringer på andre måter. En av disse kommer blant annet gjennom den uvanlige besetningen med trommer, cello, sax/klarinett og kontrabass, som gir enkelte partier et preg av klassisk samtidsmusikk, spesielt på de frieste låtene, hvor det ikke ligger et groove i bånn.

Eilertsens komposisjoner er stort sett bygd opp av lyriske melodilinjer i et forholdsvis enkelt tonespråk, med en enkel harmonikk. Dette gir låtene en munter karakter, og lyder ulikt det meste av dagens norske jazz. Musikken er ikke komplisert, det er ingen raske bop-linjer, eller rytmiske finurligheter. Derfor høres dette ut som et forfriskende alternativ til hovedtrendene i norsk jazz for tiden.

Det er godt å høre at ikke all nyskapning på den norske jazz-scenen skjer innenfor den såkalte "energi-jazzen", som føres an av Eilertsens jevnaldrende jazzmusikere. Der de har hørt på rock og hentet inspirasjon derfra, har Eilertsen hørt på klassisk samtidsmusikk, etnomusikk og europeiske jazzmusikere som Thomasz Stanko og Louis Sclavis. Den etnomusikalske inspirasjonen høres blant annet i trommespillet. Bruken av tam tamer og bjeller er blant annet inspirert av gamelan-musikken fra Bali.

Reijsegers cellospill er spesielt. Hans pizzicatosolo i begynnelsen av Oasis er inspirert av japansk koto-spill. Koto er et japansk strengeinstrument som brukes som gitar, og Reijseger bruker her celloen som gitar for å få en friere tilnærming til instrumentet. Celloen kan passe perfekt sammen med klarinett og kontrabass på grunn av likheten i klangfarge. Noe den også gjør ved flere anledninger, blant annet i duolåten Gamelange der samspillet mellom Eilertsen og Reijseger smelter godt sammen. Noe som også skjer når Reijseger bruker bue i samspill med klarinetten. Celloen bidrar til et originalt lydbilde, som gjør at plata umiddelbart får et særpreg. Det er også den som bryter klarest med jazzidiomet, og gir et preg av samtidsmusikk. Det kan allikevel bli litt for mye av det gode, og Reijsegers kor er ikke alltid like interessante.

Turanga er best når grooven ligger i bånn og celloen er i midtregisteret, som for eksempel på Sweet Snowflakes, Oasis, Sukha og Solitude. Der vandrer det avgårde i et behagelig tempo med fine melodier som skaper koselige steminger. Det er også deilig at de fri-improviserte strekkene ikke nødvendigvis må ta av. Disse strekkene er korte, fokuserer på én grunnstemning, og musikerne har satt rammer som gir musikken retning. Derfor makter de å holde på lytterens oppmerksomhet.

Turanga anbefales til de som vil høre ny og spennende musikk, men som ikke trives med de mest ekstreme uttrykkene.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Bertine Zetlitz - Sweet Injections

(Capitol / EMI Virgin)

Den hyperaktive ertekroken har funnet seg en lysere skog for utfoldelse av sjofle pek.

Flere:

Jack White - Blunderbuss
Andrew Bird - Noble Beast