cover

Deep In America

The Hollywood Blue Flames

2 x CD (2009) - Delta Groove Productions

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Blues

Stiler:
Vestkystblues

Spor:
Nit Wit

Rambler & A Rollin' Stone

Crescent City Rock

My National Enquirer Baby

Music Man

Leavin' California
Jalopy to Drive (aka Sonny Boy's Jump)

Bad Boy Blues
I Don't Care
Rocky Mountain Blues
Hip-Hoppin' Toad
Hushpuppy
Fly Like the Eagle, Cry Like the Dove

He's a Blues Man


She's Dynamite

Blue and Lonesome

Hide Away
Kansas City

Half Steppin'

Read About My Baby
Nit Wit

Blues After Hours
Jumpin' With Duncan

Lonesome

Shake Your Boogie
Baby, Let's Play House

Referanser:
Hollywood Fats
Alex Schultz
Rod Piazza & the Mighty Flyers
James Harman

Vis flere data

Se også:
Road to Rio/Larger Than Life - The Hollywood Blue Flames & The Hollywood Fats Band (2006)

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


De gamle er eldst

Grombandet til avdøde Hollywood Fats viser ungsauene hvor skapet skal stå på disk 1, mens Fats selv viser hvor kommoden skal stå på disk 2.

For elskere av tradisjonell blues er denne utgivelsen intet mindre enn en åpenbaring og nytelse fra A til Å. Det dreier seg om reinkarnasjonen av det legendariske Hollywood Fats Band, men selvsagt uten Hollywood Fats som døde i 1986. Nå kaller de seg Hollywood Blue Flames og Junior Watson og Kirk Fletcher har steppet inn som erstattere for Hollywood Fats. Resten av bandet er intakt, og de er akkurat like gode nå som de var da bandet dannet skole for hvordan vestkyst-blues skal spilles.

Sammen med andre veteraner som Rod Piazza og James Harman (som også hadde Hollywood Fats i bandet en periode) definerte de en spillestil som hundrevis av bluesband har kopiert siden. De tok elementer fra jumpblues og Chicago-blues og satte det sammen til en svingende form for blues med fokus på munnspill, rampete gitar og ikke minst et minimalistisk, stramt komp som med like stor selvfølgelighet kunne spille Little Walter-låter som T-Bone Walker-saker.

Filosofien da som nå er at blues dreier seg om samspill og det å låte som et band med stor B. Her er det ikke plass for egoisme og eksesser, selv om hvert enkelt av medlemmene nesten kunne dratt lasset aleine. I stedet spilles ikke en tone overflødig, fokus er på hva hver enkelt låt krever og så krydres det med konsise gitar-, munnspill- eller pianosoloer. I bunnen ligger kompet fra vår tids uten tvil mektigste rytmeseksjon innen blues, Richard Innes på trommer og Larry Taylor på bass. Kompet er en studie i seg selv og burde være pensum for alle unge bluesmusikere.

Det stemmer umiddelbart idet bandet gjør en innspilling av en klassiker fra Hollywood Fats Bands live-reportoar, nemlig Nit Wit. Det gyngende kompet drives frem av Taylors ståbass, karakteristisk gitar fra Junior Watson og Al Blakes supersløye vokal. Som sagt er det samspillet som fascinerer så til de grader – det er så tett og samkjørt at det er en nytelse å høre på.

Selv om Hollywood Fats i sin tid var en garantist for svingende blues, så er dette bandet i dagens tapning langt mer variert. Rambler And A Rolling Stone er melankolsk, pianobasert Chicago blues som Sunnyland Slim eller Otis Spann kunne levert. Crescent City Rock er en showpiece for Fred Kaplans piano, og for en musiker han er. Det ruller, triller og kiler mens bandet storkoser seg med intrikate rytmevariasjoner som driver Kaplan fremover.

My National Enquirer Baby er Chicago-inspirert mid-tempo blues om kjæresten fra helvete, og det er ikke så mye annet å si enn at det later så fordømt riktig, samt at Junior Watson leverer en fortreffelig solo. På dette tidspunkt er det på sin plass å hylle lyden på denne skiva, som er helt hinsides deilig. Tekniker Joe Bellamy er i mine ører den ypperste lydmannen innen blues, og har på sin CV blant annet My Blues av Kim Wilson (sammen med Jerry Hall). Hvorfor benyttes han ikke mer? Hver tone har sin plass og det er masse, masse luft i lyden, noe som gjør det til en øreorgasme å lytte til.

Ytterligere variasjon blir det i akustiske Music Man, som er en selvbiografisk down-home blues med Al Blake på gitar og munnspill. Dempet og fint, om enn kanskje ikke veldig spennende. Mer av det samme følger i Leavin' California, nå med Kaplan på piano i tillegg. Blake er rett og forbannet allsidig og har en naturlig autoritet både akustisk og vilt svingende med fullt band, noe Jalopy To Drive viser med all tydelighet.

Bad Boy Blues er laid-back Chicago-blues, men kanskje litt for seig. Det samme kan sies om I Don't Care – fint, men litt daft. Rocky Mountain Blues derimot er vestkyst-blues på sitt beste igjen, nå med Kirk Fletcher som leverandør av en suveren solo. Taylor viser hvordan man skal traktere ståbass for å fyre opp under soloen. Hip-Hoppin' Toad er mer fin akustisk blues fra Blake, mens Hushpuppy er Kaplan alene ved tangentene på en tilbakelent boogie. Nydelig.

Fly Like The Eagle, Cry Like The Dove og He's A Blues Man er mid-tempo elektrisk blues som setter punktum for en suveren plate med et band som det knapt finnes maken til når det gjelder å spille blues på den gamle måten med et avslappet, autoritært komp som sukres med innovativt solospill uten store fakter. Det er på sin plass å si at dette nok ikke vil tilfredsstille fans av folk som Joe Bonamassa, da det ikke finnes antydning til eksesser av noe slag. For meg er nettopp dette en befrielse.

CD2 kunne man sagt mye om, men jeg synes det først og fremst er en bonus til fans av Hollywood Fats. Lyden er stort sett ikke all verden, all den tid vi snakker om live-innspillinger gjort på begynnelsen av 80-tallet. Men det er hittil uutgitte saker, så fans vil glede seg stort over å høre en innovativ Hollywood Fats som tilsynelatende ikke var i stand til å levere svakt gitarspill. Sjekk for eksempel Nit Wit – for et utrolig monster han kunne være når han klemte til skikkelig. Han var en av disse gitaristene, som Stevie Ray Vaughan, der gitaren ikke var et instrument, men en slags naturlig utvekst på kroppen som han kunne traktere akkurat som han ville. CD 2 er et deilig tilbakeblikk på et band som definerte en spillestil innen blues som står som en påle den dag i dag.

Alt i alt blir er det bare å anbefale kjøp uten reservasjoner. Du får et av verdens beste tradisjonelle bluesband i flott form, med stort sett originalt låtmateriale og en lyd som er til å dø for. Selv om ikke alt er gull på CD 1, og det er litt vel rusten lyd på CD 2, så bøyer jeg meg i støvet for Delta Groove Records som serverer denne utgivelsen. Utrolig delikat og uvant profesjonelt cover er det også.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Jaga Jazzist - One-Armed Bandit

(Sonet)

Etter mer enn ti år låter Jaga Jazzist fortsatt friskt og inspirert. Faktisk mer friskt og inspirert enn på lenge.

Flere:

Koop - Waltz for Koop
Side Brok - Høge Brelle