Remixes 81...04

Depeche Mode

3 x CD (2004) - Mute / Playground

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Kongen i prinsens klær

Av mangel på nytt Depeche-materiale kan det være greit å slukke tørsten med andre produsenters remixer av de gamle heltene.

Av Martin Hafsahl

21.11.2004

Omtrent samtidig med at Depeche Mode slipper seks cd-bokser med en komplett samling singelutgivelser med remixer, bonusversjoner, og alt som engang var og mer til, kommer altså også Remixes 81...04. Trolig mest myntet på Depeche-samlere og komplettister, men kanskje også utgitt i et lite håp om at dagens unge tyggegummipopkonsumenter skal få øynene opp for den gamle storhet i nåtidens innpakning. For samlere og Depeche-fantaster kan det være viktig å få med seg at dette albumet kommer i ulike varianter, der den triple cd-boksen er den viktigste å få fatt i. Komplett skal det være når det først skal være noe, og det er nok av gode greier på bonusplata også. Men når sant skal sies tilsier sannsynlighetsberegning at 36 remixer foretatt av vidt forskjellige artister også gjerne medfører en del unødvendigheter. Således er ikke denne samlingen noe unntak, for det er virkelig et spenn i kvaliteten på bidragene her, fra det dypeste helvete til det fantastiske himmelske.

Det første som trenger å oppklares er at rekkefølgen og sammensetningen av låtene på denne boksen nok vil heve noen øyenbryn. Det er verken noen sjangermessig eller kronologisk logikk over platene her, med unntak av cd3 som er bonusen med nyere remixer. Av låtmaterialet vil nok flere reagere på at store klassikere som Stripped, Shake the Disease, samt en skokk andre åpenbare godlåter ikke finnes i remixet versjon her, og trist er det. Men man kan ikke alltid få det som man vil, og da får man heller ta til takke med de perlene som faktisk finnes på Remixes 81...04.

Hele synthfesten åpner med en Split mix av monumentale Never Let Me Down Again, utført av DM selv sammen med Dave Bascombe. Med unntak av et par minutter ekstra lengde er denne rimelig lik 101-versjonen, og det skal man slettes ikke forakte. Så følger et hopp fram i tid, der houseguru Francois Kevorkian får gjøre en relativt uengasjerende nesten-instrumentalversjon av Policy of Truth. Noen av de mer hyggelige overraskelsene i denne utgivelsen er de gamle DM-remixene som er virkelig tidlig og pur synthpop, som Shout, Just Can’t Get Enough og Get the Balance Right. Slikt er nok til å seriøst vurdere å gjøre et solid innhugg i kontoen for å sikre seg samtlige cd-bokser med alle DMs maxisingler på cd. Air gjør også en grei jobb med å omdanne Depeche Mode til easy listening-croonere, mens DJ Muggs roter det forferdelig til for seg ved å legge noen fjollete heavygitarer på Freelove. Ellers består den første av de tre platene av høydepunkter som den stilmessig rendyrkede DM-varianten av Strangelove, samt en tøff Jack Dangers-versjon av Rush. Den nevrotiske Underworld Hard Mix av Barrel of a Gun er i det miste verdt å nevne. I tillegg er Beatmasters underholdende versjon av Route 66 verdt å få med seg, sammen med en utrolig delikat og stemningsfull Chamber's remix av I Feel Loved.

Del 2 av boksen innledes av en mørk og tilnærmet instrumental Francois K-versjon av Personal Jesus, før Jon Marsh slipper til med World in My Eyes kledd i 80-talls gladhouse. DMs egen combinationmix av tidligere nevnte Get the Balance Right er og blir en liten perle, mens Alan Moulders Everything Counts høres ut som en trøtt Pump Up the Volume av M/A/R/R/S. Ellers er DJ Shadows distort-rytmer og svevende tematiske utskeielser verdt å få med seg, og Kruder & Dorfmeister gjør med sitt vanlige laidbacke arbeid Useless til en bedagelig og koselig affære. Gamle technohelter som Dave Clarke og Speedy J kommer opp med vidt forskjellige uttrykk med sine varianter av Dream On og It's No Good. Mens Dave Clarke fokuserer på ren gitarlyd på rolige beats, pøser Jochem Paap på med støyende technoid bigbeat. Hver sin smak, med andre ord.

Så til siste og avsluttende akt, en finale der hensikten synes å være å presentere Depeche-låter i en modernisert lyddrakt, snarere enn å gjøre de store omveltningene i låtenes struktur og uttrykk. Flood og William Orbit gjør greie justeringer på A Question of Lust og Walking in My Shoes, men ingenting som endrer lytterens oppfatning av disse. Den mest oppsiktsvekkende "remixen" er imidlertid den ekstremt enerverende Are People People?, utført av Adrian Sherwood. Er den forferdelig irriterende eller et hårreisende stykke nyskapende arbeid? Daniel Miller bringer det hele ned på jordisk nivå med sin tradisjonelle mix av World in My Eyes, mens The Queen of House, Danny Tenaglia for en gangs skyld går seg noe bort med sine 12 minutters galopprytmer i I Feel Loved. Club 69 overrasker ingen med sin varemerketypiske produksjon, mens Headcleaner tråkker i rockefella ved å legge gitarriff på Nothing. Rex the Dog er den som har lagt seg nærmest ren synth på Photographic, med rytmer designet for dansegulv snarere enn rockeklubb. Ulrich Schnauss og Goldfrapp bidrar med pusterommene her, i sine ambiente og neddempede versjoner av Little 15 og Halo.

Remixes 81...04 er et selvskrevent tilskudd i Depeche Mode-hylla. Noen av remixene tilfører de gamle klassikere noe nytt og positivt, andre ikler dem ny lyd og moderne produksjon. I tillegg finnes det gamle perler av DM selv, som fortsatt lyder overraskende friske. Dessverre er ikke alle remixer like gode på øret, men av 36 skal det godt gjøres at alle treffer blink. Det er i hvert fall et visst sprik i uttrykksform og intensjon, så det bør være noe for de fleste her. Allikevel ville jeg nok heller anskaffet meg de seks nye boksene med singler, eller aller best: begge deler.

Groovissimo

Diverse artister - St. Thomas

Enestående, varm og rørende. St. Thomas hylles ett år etter sin bortgang og tidenes fineste norske musikkboks er et faktum.

Flere: