cover

Three Imaginary Boys (Deluxe Edition)

The Cure

2 x CD (1979) - Fiction / Polydor / Universal

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Post-punk

Spor:
10:15 Saturday Night
Accuracy
Grinding Halt
Another Day
Object
Subway Song
Foxy Lady
Meathook
So What
Fire In Cairo
It's Not You
Three Imaginary Boys
The Weedy Burton


I Want To Be Old (Studio Demo)
I'm Cold (Studio Demo)
Heroin Face (Live)
I Just Need Myself (Studio Demo)
10:15 Saturday Night (Home Demo)
The Cocktail Party (Home Demo)
Grinding Halt (Home Demo)
Boys Don't Cry (Studio Demo)
It's Not You (Studio Demo)
10:15 Saturday Night (Studio Demo)
Fire In Cairo (Studio Demo)
Winter (Studio Outtake)
Faded Smiles aka I Don't Know (Studio Outtake)
Play With Me (Studio Outtake)
World War (Rare Album Track)
Boys Don't Cry (Extra Album Track)
Jumping Someone Else's Train (Extra Album Track)
Subway Song (Live)
Accuracy (Live)
10:15 Saturday Night (Live)

Referanser:
The Jam
Siouxsie & The Banshees

Vis flere data

Se også:
Greatest Hits - The Cure (2001)
Seventeen Seconds (Deluxe Edition) - The Cure (1980)
Faith (Deluxe Edition) - The Cure (1981)
Disintegration - The Cure (1989)
Pornography (Deluxe Edition) - The Cure (1982)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


No Easy Cure

10:15 Saturday night / and the tap drips / Under the strip light / And I'm sitting in the kitchen sink / and the tap drips / drip drip drip drip drip

Slutten av 70-tallet. Tre unggutter med Robert Smith i front er i ferd med å virkeliggjøre guttedrømmen. De har vendt gutterommet ryggen og tatt steget ut i den virkelige verden geleidet av egenkomponerte låter og nye instrumenter kjøpt på plateselskapets regning. De er på vei til London for å spille inn sin debutplate for plateselskapet Fiction, men økonomien i selskapet er ikke på sitt mest stabile. Gutta må ta til takke med å spille inn albumet om natta, etter at The Jam, bandet som betaler for studioet, har tatt kvelden. I løpet av fem netter blir Three Imaginary Boys kreert. Resten er, som man sier, historie.

Robert Smith startet sin platekarriere med The Cure et godt stykke unna det musikalske uttrykket som har blitt deres umiskjennelige signatur. Debutplata er, sett i historiens bakspeil, noe atypisk og som så mange andre debututgivelser nokså fragmentert. Smith var heller ikke spesielt fornøyd med gruppens første utgivelse, men for å danne et fullstendig bilde av karrieren kommer man ikke utenom debuten.

Three Imaginary Boys starter sterkt med 10:15 Saturday Night, hvor tekstens innhold er klassisk Smith-tristesse, forfattet på kjøkkenet hjemme hos mor og far etter en spesielt mislykket kveld på byen. Den musikalske innpakningen er nærmere snill punk enn det som skal bli The Cures signatur med blytung, buldrende bass og Smiths evigskjeve vokal. Lydbildet som presenteres er spinkelt, nærmest nakent og goldt, og langt fra det varme lydbildet som Smith hadde sett for seg. Gitarsoloen fra åpningsnummeret hopper praktisk talt mot deg og tar kvelertak – det er ikke mulig å la den passere uanfektet.

Instrumenteringen er begrenset og mesteparten av albumet ble spilt inn live i studio. Smith mimrer at de spilte inn 12 låter første natta på første tagning. Imponerende for et platedebuterende band, men faktum er at mesteparten av materialet hadde lagt klart en god stund og bandet hadde, via ulike konstellasjoner, spilt mye av stoffet live tidligere. Blant albumets høydepunkt er det heftige rockeren Grinding Halt med Smiths vokal uvanlig langt fremme i miksen. Bass og trommer durer i bakgrunnen, men det er Smith med vokal og gitar som kjører showet.

Noe av det som gjør albumet så lite typisk for The Cure er nettopp Smiths vokal i denne tidlige fasen av karrieren. Mens Smiths karakteristiske vokal etter hvert har blitt gruppens sterkeste varemerke, er vokalen holdt i et uvanlig normalt leie på Three Imaginary Boys. Det er ikke de helt store utskeielsene underveis og da blir det tydeligere hvilket begrenset register Smith har å spille på. Dette er særlig tydelig på den punkete So What, hvor Smiths snakkesynging får mer plass i lydbildet enn hva som blir vanlig senere i karrieren. Resultatet er nærmere i-trynet-på-deg vokalen til den regjerende punkbølgen enn tristessen som omkranser The Cure allerede på oppfølgeren.

Det sies at Smith ikke var spesielt fornøyd med albumet da det kom ut. En ting var lydbildet - det kunne han leve med, men plateselskapets enerådende holdning i forhold til låtutvalg var noe annet. Da Smith endelig fikk debutskiva i neven, var det med gru at han så coverversjonen av Jimi Hendrix' Foxy Lady inkludert i lineupen. Låta ble av og til spilt som en oppvarming i studio med Michael Dempsey på vokal og står ut som en sår tommel den dag i dag. Det er et under at låta ble valgt fremfor mer rendyrkede Cure-låter fra perioden, så som Boys Don't Cry, World War eller Jumping Someone Else's Train (alle for øvrig inkludert på CD2).

Til tross for Smiths betenkeligheter med låtutvalget og lydbildet, var Three Imaginary Boys umiskjennelig starten på noe stort. Albumet inkluderer også låter som for alltid blir stående som The Cure-klassikere – Smith drar tidvis frem 10:15 Saturday Night, Fire in Cairo og tittellåta i livesammenheng – og gjenutgivelsen av Boys Don't Cry noen år senere gav The Cure en kjempehit i USA.

Utgivelser som dette fortjener noen ekstra linjer med skryt. Gjenutgivelsen av Three Imaginary Boys er utført med nennsom hånd. Smith har overvåket det hele og albumet er remastret etter alle kunstens regler. CDen som følger det opprinnelige albumet er stappet med godbiter – ikke bare får du låtene som ble plukket vekke fra originalutgivelsen – men du får også en rekke alternative versjoner, demoer, liveopptak og til og med hjemmeopptak den gang Smith spilte gitar akkompagnert av et trøtt, elektrisk orgel hjemme i stua til mor og far.

En imponerende utgivelse av et album som dannet opptakten til noe stort.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Serena Maneesh - Serena Maneesh

(HoneyMilk)

Med oppheita fuzz-pedal, kvasse gitarfigurar og englar i kulissane presenterer gjengen frå sør-vestlandet eit inferno i svart, raudt og kvitt.

Flere:

TeeBee - The Legacy
The National - Alligator