cover

Triple Burner

Triple Burner

CD (2006) - Madrona / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Instrumental / Folk / Avantgarde / Minimalisme / Deltablues

Spor:
Kelvin Says
The Wherewithal
Roundabout
Bride of Bad Attitude
Wall Socket Protector
The Pulse of Parc Ex
Regresso

Referanser:
John Fahey
Robbie Basho
Six Organs of Admittance
Jack Rose

Vis flere data

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


These roots are made for dancing

Montreal-duo graver etter røtter og finner både deltablues, tradisjonell folk, raga og minimalisme som tilpasses deres intime uttrykk.

Jeg har ved flere anledninger trukket frem Harris Newmans egenskaper som gitarist. To flotte soloplater og en rekke gjestevisitter med andre har presentert oss for en musiker dypt rotfestet i "american primitive", psykedelisk folk, krautrock og minimalisme. Montreal-artisten kjennes vel også som bassist (Hrsta, Sackville) og han har bygget seg opp en ganske bra CV som lydtekniker, ikke minst i den lokale scenen (Wolf Parade, Black Ox Orkestar, Fly Pan Am) knyttet særlig til Constellation-etiketten.

Triple Burner knytter tråden til dette miljøet også i form av duoens andre medlem; Bruce Cawdron (trommis i Godspeed, Set Fire to Flames, Esmerine). Han er med her som perkusjonist, og i større grad enn de korte innhoppene på Newmans to soloplater (Non-Sequiturs, 2003 og Accidents with Nature and Each Other, 2005). Jeg har veldig stor sans for hans mer fremtredende rolle. Newman er eminent med strengene, men Cawdron underbygger låtenes liv, bevegelse og dynamikk. Det er ikke rent få som driver i noenlunde samme retning i våre dager, tidlig Six Organs of Admittance, Glenn Jones (Cul de Sac) og Jack Rose (Pelt) kan her nevnes. Triple Burner evner å skape strukturerte komposisjoner i løselige former, der det flytende samspillet aldri rokkes ved.

Den selvtitulerte platen deres består av 7 spor, der kvarterlange The Pulse of Parc Ex får oppta mest rom, og det er satt av lite plass for dødtid og tomspill. Fra The Wherewithal og ut er dette cirka 40 minutter med instrumentalt spill i toppklasse. Newman/Cawdron kneler ned i dyp amerikansk muld, graver med bare nevene etter røtter som ikke lenger er så synlige, dekket av asfalt og betong som de er. Men hør, de kommer tilbake med armene fulle av tradisjonell folk, deltablues, stompin' låvedans og sannelig har de kommet seg helt gjennom til østen og dradd opp noe østlige raga-chanter også. Satt inn i en enkel, minimal setting spiller de fangsten opp mot hverandre i noe som må være en slags hypnotisk rus. Det spinner rundt og rundt på Bride of Bad Attitude der Cawdron klasker med skjeer, drikker himert rett fra flaska og danser rundt Newmans trollbindende gitarspill. De spiller seg begge nesten til blods på slide-baserte Wall Socket Protector, mens tempoklivene på tidvis frenetiske Roundabout kan ta pusten fra de mest veltrente av oss.

Senk derfor pulsen til Parc Ex-nivå noen minutter. Trommene sender ut et dunkelt budskap om uro blant stammene, mens gitaristen lusker seg rundt bålet og stryker krigsmaling på kinnene til alle som sitter rundt og nyter sin pipe. Sakte vokser harmen som snart utløses i en tribal dans, inntil roen igjen senker seg over leiren og alle olme planer utsettes nok en dag. I stadig progresjon er The Pulse of Parc Ex et kroneksempel på at slike lange gitarinstrumentaler ikke bare er mentalt billedskapende men rent ut medrivende lytting.

Nydelige saker, fra ende til annen!

comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


KRAMPE - eller hvordan en snarvei førte til at du gikk deg vill i skogen

Fortellingen om progressiv rock er fortellingen om en utvikling. Dens historikk har ingen egentlig begynnelse eller slutt., men heller er det en påpekelse av interne faser i en bestemt musikkstil.

Groovissimo